Planta er god mat, trevirket er sterkere enn stål, røttene binder jordsmonn som få andre planter og derfor utmerket til sikring mot jordras og erosjon. Enkelte sorter tåler heftige miljøpåvirkninger og var de første til å spire i Hiroshima etter bomben. Bambus trives like godt med lite og mye nedbør, vokser godt i næringsfattig jord og produserer på toppen av det hele titalls ganger mer råmateriale til papir enn alle andre treslag. Stakkars norske skog.
Det finnes minst 1500 ulike sorter bambus. Det eneste kontinentet den ikke trives er Antarktis. Mange er enstammete, digre trær med stammefarger fra mørkebrunt til grønt, rødt og gyllent gult. Andre er mer pjuskete, sivaktige busker. Sorten som er mye brukt i norske hager, Fargesia murielae, er en slik. Dette eviggrønne, ganske utfrika buskaset strekker seg til knappe fire meter om du er heldig. Den tåler det meste av norsk klima, men neppe helt til fjells og nord. Planta egner seg godt til fri hekk, men også enkeltstående hist og her i hagen. Med sitt sydlandske preg står den godt til moderne husformer. Jeg savner den alltid knyttet til funkisarkitektur og i store potter på flate terrasser.
På kontinentet var bambus (Fargesia murielae) i en periode minst like populær som tuja har vært i Norge, og ble brukt både som leplanting i landbruket, dekorasjonsplanting i parker og offentlige anlegg og som skjermende hekker i boligområder. Interessen for nettopp denne bambussorten fikk et kraftig og ganske uhyggelig oppsving på midten av 1990-tallet. Som all annen bambus blomstret også denne en gang i livet, og det var det siste den gjorde. Planter i hundretusentalls døde på likt over hele Europa, også i Norge. Årsaken til at så mye gikk galt på en gang, var trolig at planteforedlere hadde brukt det samme genetiske sortsgrunnlaget i kommersiell oppformering av planten. Når den genetiske klokken viste voksen alder, blomstret følgelig alt over alt på likt og døde. Jeg tror mange lærte mye av det.
Se også her:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar