Husker du sprettballene? Steinharde baller i omtrent en tredjedels tennisballstørrelse støpt i transparent gummi? De fineste hadde gule, røde og fiolette fargebånd støpt inni. Andre var blåsvarte. Pælma du dem hardt i bakken, spratt de som besatt til værs og alle andre veier samtidig. Slapp av. Jeg kommer snart til hagepoenget.
Jeg kunne stå i gata i timevis og dælja sprettballene mine i asfalten til de spratt sin vei. Da gråt jeg meg til nye. De kosta ikke stort og alle spratt akkurat like himmelhøyt. Jeg fantaserte om sprettballenes Sprettball. En ball som ikke mista sprettfarten, men som økte høyden for hver sprett. Slapp du den forsiktig ned, ville den øke spretthøyden helt til den forsvant til verdensrommet. Jeg grublet lenge på dette og døpte etterhvert ideen til "Den Inversibale Progressivitetsteorien" eller DIP. Jeg syntes den vitenskapelige kaudervelsken hørtes helt fantastisk ut og oppdaget at DIP kunne benyttes i mange sammenhenger og gi overraskende resultater. La oss ta biler: De første bilene gikk i tjue kilometer i timen og brukte litervis av bensin før de kom så langt. Dagens biler knapt bruker knapt bensin og går i tohundre. Framtidens biler vil følgelig gå i lysets hastighet og produsere bensin. Eller DIP for slalomski: De første slalomskiene var et par meter lange uten innsvinget form. Du fikk ikke svingt særlig brått med dem. Dagens slalomski er knappe meteren lange og så kraftig innsvinget at du kan svinge rundt en femtiøring. DIP-teorien: Framtidens slalomski vil være usynelige og svinge så brått at du ikke behøver heis opp igjen. Og så videre.
Jeg ble ganske gammel før jeg skjønte at DIP ikke stemte, men nå har jeg funnet nye bevis for at den trolig likevel bør vurderes som verdifull, og her kommer hagepoenget:
Sent på 80-tallet oppdaget leger ved poliklinikkene, særlig på vestkanten av Oslo, at uvanlig mange barn ble behandlet for brukne armer. Legene fant ingen forklaring, men grunnet sin lokalitet særlig knytta til Oslo vest, kalte de den nærmeste epidemiske bruddskaden for Montebellosyken. Etter et par år oppdaget imidlertid legene fellestrekket: Trampolinefall. Siden den gangen trampoliner spredd seg vilt i norske hager. Vi har å gjøre med en veritablel hagepandomi. Trampolinene er over alt. Og de blir stadig større og barna spretter høyere og høyere. Dette kan ende med at norske hager ender som en diger sammenhengende trampoline, at alle barn går med armen i gips eller alternativt spretter ut til verdensrommet. Jeg vurderer derfor snarest å danne Forening til Privathagetrampolinenes Bekjempelse og gjeninnføre hagen som arnested for alt annet. Hag en god søndag!
http://www.dagbladet.no/tekstarkiv/artikkel.php?id=5001060051385&tag=item&words=trampolineskader
fredag 19. september 2008
mandag 8. september 2008
Er fotballen rund nok?
Jeg sitter ofte i godstolen med en kald øl og ser fotball på TV. Jeg følger faktisk ivrig med også. Analyserer nøye hvordan ballen spretter på underlaget, hvordan spillerne angriper i sklitaklinger, hvor langt de sklir på våt gressmatte på knærne etter spektakulære scoringer. Jeg følger altså med på banen, id est: Gresset. Spillet bryr meg lite. Nitti minutter fotball kjeder meg. 7000 kvadratmeter gressdekket fotballbane interesserer meg. Kall meg nerd. Kall med dust. Kall meg hva du vil, men ikke før du har lest resten:
Hvert år avgjøres hundrevis av fotballkamper av fotballgresset. Følgelig er banemesteren, eller gartneren som jeg foretrekker å kalle ham, for det er nesten ingen kvinnelige banemestre i verden, den viktigste aktøren i fotballverdenen. Han sitter oftest godt bortgjemt på kampene og følger langt mer intens med enn noen annen på tribunen. Amramovitch, Røkke, Klanen, Victoria B. og Kjell Magne kan bare gå hjem å legge seg. Her snakker vi altoppslukende oppmerksomhet, men banemestere flest enser ikke kampen. Akkurat som meg følger han med på banen og naturgresset.
Bare tenk deg følgende massive banemestermareritt: En eller annen Grimaldo, Flonaldo, Donaldo eller hva disse jyplingene til noen milliarder heter for noe, sparker en genial superlangpasning tvers over halve banen i retning lissa til for eksempel Ronaldo. Alle ser at ballen vil lande omlag en halvmeter fra ham. Mens ballen foretar sitt presise luftige svev, jubler alle på tribunen og ørten milliarder TV-seere. Selv den eldste blinde på oldboyslaget til Grykk Fotballklubb i syvende divisjon i Bong fylke kan styre denne pasningen inn i boksen. Det er bare å sette fram foten. Men neida!
I det ballen treffer gressmatta omtrent syv meter fra målet der keeperen for lengst har gitt opp alle redningsforsøk, spretter ballen i strid med alle fysiologiske, aerodynamiske, fysiske og gudene vet hva for en annen naturbestemt lov. Ballen gjør rett og slett et ulogisk krumspring fra en liten dump eller haug i naturgresset. Ronaldo bommer. Alle ler seg kvekk i hjel. Tenk å bomme der. Haha. Verdens beste fotballspiller. Haha. Åpent mål. Hahaha! Banemesteren ler ikke. Han krøller seg sammen i fosterstilling og kveles av gråt. Enda en gang er det bevist: Naturgresset holder ikke mål. Det er for ujevnt og dumpete. Naturgress skaper for mange tilfeldigheter. Det har ikke Ambramovich´ene råd til. Så nå får banemesteren sparken, naturgresset høvles av og dumpes på komposten og plastgress rulles ut i stedet. Det tåler ti ganger så mye spill i ti ganger så mye regnvær og holder seg dønn flatt alltid. VM i SørAfrika i 2010 vil trolig bli spilt plastgress. Er fotballer runde nok for det?
Hvert år avgjøres hundrevis av fotballkamper av fotballgresset. Følgelig er banemesteren, eller gartneren som jeg foretrekker å kalle ham, for det er nesten ingen kvinnelige banemestre i verden, den viktigste aktøren i fotballverdenen. Han sitter oftest godt bortgjemt på kampene og følger langt mer intens med enn noen annen på tribunen. Amramovitch, Røkke, Klanen, Victoria B. og Kjell Magne kan bare gå hjem å legge seg. Her snakker vi altoppslukende oppmerksomhet, men banemestere flest enser ikke kampen. Akkurat som meg følger han med på banen og naturgresset.
Bare tenk deg følgende massive banemestermareritt: En eller annen Grimaldo, Flonaldo, Donaldo eller hva disse jyplingene til noen milliarder heter for noe, sparker en genial superlangpasning tvers over halve banen i retning lissa til for eksempel Ronaldo. Alle ser at ballen vil lande omlag en halvmeter fra ham. Mens ballen foretar sitt presise luftige svev, jubler alle på tribunen og ørten milliarder TV-seere. Selv den eldste blinde på oldboyslaget til Grykk Fotballklubb i syvende divisjon i Bong fylke kan styre denne pasningen inn i boksen. Det er bare å sette fram foten. Men neida!
I det ballen treffer gressmatta omtrent syv meter fra målet der keeperen for lengst har gitt opp alle redningsforsøk, spretter ballen i strid med alle fysiologiske, aerodynamiske, fysiske og gudene vet hva for en annen naturbestemt lov. Ballen gjør rett og slett et ulogisk krumspring fra en liten dump eller haug i naturgresset. Ronaldo bommer. Alle ler seg kvekk i hjel. Tenk å bomme der. Haha. Verdens beste fotballspiller. Haha. Åpent mål. Hahaha! Banemesteren ler ikke. Han krøller seg sammen i fosterstilling og kveles av gråt. Enda en gang er det bevist: Naturgresset holder ikke mål. Det er for ujevnt og dumpete. Naturgress skaper for mange tilfeldigheter. Det har ikke Ambramovich´ene råd til. Så nå får banemesteren sparken, naturgresset høvles av og dumpes på komposten og plastgress rulles ut i stedet. Det tåler ti ganger så mye spill i ti ganger så mye regnvær og holder seg dønn flatt alltid. VM i SørAfrika i 2010 vil trolig bli spilt plastgress. Er fotballer runde nok for det?
Ganske kort
Av og til blir jeg litt overivrig i denne spalten, og skriver den så ordrik at bokstavene ramler ut Søndagssiden helt nederst der nede. Denne gangen skal jeg derfor skrive skikkelig kort.
Det korteste jeg vet om i utemiljøet er greengresset på golfbaner. Det er snauere enn nakken min var på barneskolen. Vi snakker 6-8 millimeter. Greenkeeperne klipper, gjødsler, sprøyter og duller med det daglig så ballene ikke triller sin vei. Av en eller annen hysterisk merkelig grunn mener hagefolk flest at plen er vakrest like snau. Uten ivrig plendulling og møysommelig gressdegging ender snauskallet hageplener i mose. En god bruksplen med lugg på 4-5 cm holder det meste av mosen i sjakk på egenhånd. Vi har en alt for kort plentradisjon i Norge.
På botanisk heter korte planter gjerne "nana". Nana betyr liten på latin. Planter med "nana" til etternavn holder seg korte på egenhånd. Ikke alle planter gjør det. Vanlig tuja blir femten meter. Det er utrolig lite kort. Thuja occidentalis "Nana" blir aldri mer enn to meter kort, og det tar tretti år. Ingen planter kortsorten, men mye av den langt lengre. Det norske hagelandskapet kommer til å se veldig ukort ut etterhvert. Andre korte planter kan hete "Petit", som også betyr liten, men på fransk. Har du en knøttehage, velger du knøtteplanter med lignende etternavn.
Vi nordmenn er verdens mest vårkåte folkeslag. Kåte folk flest er korttenkte. En kortenkt hage tilplantes tidligst mulig om våren med 6432 blomsterbed, og kasser og potter stappfylt med frodigblomstrende sommerblomster, krydderurter og annet hagesnacks. Alt skal stelles, så derfor må man være hjemme hele tiden, og det er man jo ikke, er man vel? Man er på hytta, på ferie, på skogstur, på syden, på snurr, og når man kommer hjem igjen fra alt sammen har alle sommerblomstene og pottene og kassene gått amok og grodd til ugjennomtrengelig ugressjungeltjafs. Så gir man opp, meier ned alle bedene, ruller ut ferdiggress og kjøper tuja og plastbåt i steden. Kort sagt; kortenkt hage er korttenkt.
Dette må være kort nok nå, for vi har ikke ramla ut av spalta helt der nederst på Søndagssiden ennå. Hag en veldig god søndag.
Det korteste jeg vet om i utemiljøet er greengresset på golfbaner. Det er snauere enn nakken min var på barneskolen. Vi snakker 6-8 millimeter. Greenkeeperne klipper, gjødsler, sprøyter og duller med det daglig så ballene ikke triller sin vei. Av en eller annen hysterisk merkelig grunn mener hagefolk flest at plen er vakrest like snau. Uten ivrig plendulling og møysommelig gressdegging ender snauskallet hageplener i mose. En god bruksplen med lugg på 4-5 cm holder det meste av mosen i sjakk på egenhånd. Vi har en alt for kort plentradisjon i Norge.
På botanisk heter korte planter gjerne "nana". Nana betyr liten på latin. Planter med "nana" til etternavn holder seg korte på egenhånd. Ikke alle planter gjør det. Vanlig tuja blir femten meter. Det er utrolig lite kort. Thuja occidentalis "Nana" blir aldri mer enn to meter kort, og det tar tretti år. Ingen planter kortsorten, men mye av den langt lengre. Det norske hagelandskapet kommer til å se veldig ukort ut etterhvert. Andre korte planter kan hete "Petit", som også betyr liten, men på fransk. Har du en knøttehage, velger du knøtteplanter med lignende etternavn.
Vi nordmenn er verdens mest vårkåte folkeslag. Kåte folk flest er korttenkte. En kortenkt hage tilplantes tidligst mulig om våren med 6432 blomsterbed, og kasser og potter stappfylt med frodigblomstrende sommerblomster, krydderurter og annet hagesnacks. Alt skal stelles, så derfor må man være hjemme hele tiden, og det er man jo ikke, er man vel? Man er på hytta, på ferie, på skogstur, på syden, på snurr, og når man kommer hjem igjen fra alt sammen har alle sommerblomstene og pottene og kassene gått amok og grodd til ugjennomtrengelig ugressjungeltjafs. Så gir man opp, meier ned alle bedene, ruller ut ferdiggress og kjøper tuja og plastbåt i steden. Kort sagt; kortenkt hage er korttenkt.
Dette må være kort nok nå, for vi har ikke ramla ut av spalta helt der nederst på Søndagssiden ennå. Hag en veldig god søndag.
Hasjhus
De siste ukene har flere politikammere i Oslos nærkommuner avslørt femten marihuanaplantasjer. De er svært likt organisert: Man leier et hus, tetter igjen alle vinduer med aluminiumsfolie, monterer en haug av lysstoffrør, en avtrekksvifte eller tre og installerer et automatisk dryppvanningsanlegg. Så er det bare å så frø i store nok potter. Med en husleie på fire-fem tusen i måneden, og utsikter til noen kilo avling fra 400-500 planter, behøver du ikke å kunne mye om priser for å forstå at dette er god butikk. Det er ikke det. Det er en jævlig dårlig butikk.
Ettersom den ene plantasjen etter den andre er avslørt, stengt og innholdet antagelig brent, har mer eller mindre lattermilde journalister fra en del aviser og et par radiostasjoner ringt og spurt hva jeg mener, hvordan plantene dyrkes, om det virkelig er så enkelt og så videre. I tillegg strømmer det på med dustemailer fra privatpersoner. Jeg svarer det samme til alle, og ber pent nå om å få slippe unna med dette:
Jeg vil ikke ha noen mening om legalisering eller ikke. Den ene eller andre millionen av nordmenn som har prøvd cannabis, og opplevd hva stoffet kan føre med seg, utfyller den oppgaven langt bedre enn meg.
De marihuanaplantene som dyrkes i avsondrete plantasjer, stammer med stor grad av sikkerhet fra genmanipulert frø. Cannabis sativa er en av de mest manipulerte plantene vi har. Plantasjeplantene inneholder trolig 30-40 ganger så høyt innhold av det virksomme rusgivende stoffet THC (delta-9-tetra-hydro-cannabinol) som i naturlige planter. Vi har altså å gjøre med en lumsk dopbombe som kan slå vettet ut av skallen på den mest tjukkskalla. Å dyrke slikt kommersielt for siden å tjene penger på dritten, har jeg ingenting til overs for. Jeg liker ikke våpenfabrikker heller.
Cannabis er samtidig en skattet kulturplante som dyrkes i tonnevis på kommersielle cannabisplantasjer over hele verden. Fra denne arten cannabis utvinnes utrolig slitesterke tekstiler som brukes i alt fra flysetetrekk til klær. Planta vokser utrolig raskt og er svært lite utsatt for sykdommer. EUs landbruksprogram støtter en lang rekke dyrkingsforsøk. Den kunne utmerket vært satt i produksjon utendørs i Norge også, men det er forbudt fordi den til forveksling ligner den rusgivende cannabisplanta. Akkurat den logikken har jeg litt problemer med å forstå, men skjønner at det blir en utrolig slitsom oppgave for politifolk om de må vimse rundt i alskens cannabisåkere for å sjekke hvilke planter som virker og hvilke som er harmløse. Kan jeg slipper flere henvendelser om cannabis nå? Please.
www.motgift.no
Ettersom den ene plantasjen etter den andre er avslørt, stengt og innholdet antagelig brent, har mer eller mindre lattermilde journalister fra en del aviser og et par radiostasjoner ringt og spurt hva jeg mener, hvordan plantene dyrkes, om det virkelig er så enkelt og så videre. I tillegg strømmer det på med dustemailer fra privatpersoner. Jeg svarer det samme til alle, og ber pent nå om å få slippe unna med dette:
Jeg vil ikke ha noen mening om legalisering eller ikke. Den ene eller andre millionen av nordmenn som har prøvd cannabis, og opplevd hva stoffet kan føre med seg, utfyller den oppgaven langt bedre enn meg.
De marihuanaplantene som dyrkes i avsondrete plantasjer, stammer med stor grad av sikkerhet fra genmanipulert frø. Cannabis sativa er en av de mest manipulerte plantene vi har. Plantasjeplantene inneholder trolig 30-40 ganger så høyt innhold av det virksomme rusgivende stoffet THC (delta-9-tetra-hydro-cannabinol) som i naturlige planter. Vi har altså å gjøre med en lumsk dopbombe som kan slå vettet ut av skallen på den mest tjukkskalla. Å dyrke slikt kommersielt for siden å tjene penger på dritten, har jeg ingenting til overs for. Jeg liker ikke våpenfabrikker heller.
Cannabis er samtidig en skattet kulturplante som dyrkes i tonnevis på kommersielle cannabisplantasjer over hele verden. Fra denne arten cannabis utvinnes utrolig slitesterke tekstiler som brukes i alt fra flysetetrekk til klær. Planta vokser utrolig raskt og er svært lite utsatt for sykdommer. EUs landbruksprogram støtter en lang rekke dyrkingsforsøk. Den kunne utmerket vært satt i produksjon utendørs i Norge også, men det er forbudt fordi den til forveksling ligner den rusgivende cannabisplanta. Akkurat den logikken har jeg litt problemer med å forstå, men skjønner at det blir en utrolig slitsom oppgave for politifolk om de må vimse rundt i alskens cannabisåkere for å sjekke hvilke planter som virker og hvilke som er harmløse. Kan jeg slipper flere henvendelser om cannabis nå? Please.
www.motgift.no
Stein hage
Er du klar for litt dyptpløyende hagekulturhistorie? Vær så god: Du har helt sikkert sett bilder av japanske hager der mosegrodde steiner ligger tilsynelatende tilfeldig henslengt på en seng av finurlig mønsterraket gråhvit grus? Slike hager benevnes ofte kare-san-sui som betyr noe slikt som tørt-fjell-vann. Hagene, eller snarere installasjonene, er bygget for å betraktes i dyp meditativ ro. De mosegrodde steinen symboliserer kanskje øyer som et mønsterrakete grushav bølger rundt, eller kanskje grusen etterligner et tett skydekke som små fjelltopper stikker opp gjennom? Uansett føles helt riktig å la seg flyte med av slike tanker når jeg ser på bildene. Som de fleste gartnere har jeg en dyp drøm om å dra til Japan for å oppleve slike hager i virkeligheten, men siden jeg ikke bedriver turboturisme, har jeg aldri hatt råd til å dra dit lenge nok. Bare fjasehuer bruker syv minutter i kø sammen med syvogsyttitusen andre på å fordype seg i en zen-hage.
Grusomrammete steiner har lang tradisjon i japansk kultur. Som i mange urkulturer, anså den tidlige japanske shintoreligionen det slik at det bodde guddommelige krefter, i alle særegne landskapselementer, som eksempelvis digre steiner. For å skille slike kekkais ut fra visuelt rusk i omgivelsene, dekket man gjerne bakken rundt med grus som en slags sone mellom her og alt det andre hinsides. Slik lignet shintoreligionens kekkai mye på steinene man finner i tørre zengrushaver.
Når jeg vandrer i norske landskap, finne jeg ofte lignende steder der umulig digre steinbeist ligger nærmest forunderlig perfekt henslengt av isbreens vandringer. Jeg lærte noe om å lete dem opp etter en måneds studietur i Finnmark og på Kola-halvøya på jakt etter å lære noe om samisk forståelse av kulturlandskapet. Jeg tror samenes offersteiner, sieidi, har mye til felles med shintoreligionens kekkai. De bør uansett få stå i fred.
Et par steder her og der på steder i mitt nærmiljø jeg ikke vil fortelle noen om, har jeg funnet steinbeist jeg har gjort til mine. Der kan jeg sitte ganske stille i timevis og tømme hodet nesten tomt. For tiden lurer jeg på om jeg skal våge å flytte en diger gampestein jeg har funnet noen mil sør for Oslo til en hage jeg holder på med bak slottet i byen, men jeg er ikke sikker på om jeg tør. Hva om jeg river opp det steinen betyr for stedet der den ligger? Kanskje skaper jeg ubalanse både der jeg henter den fra og dit jeg legger den? Eller kanskje jeg har grublet litt for lenge?
Hag en fin søndagstur.
http://learn.bowdoin.edu/japanesegardens/gardens/ryoan/ryoan-ji.html
Grusomrammete steiner har lang tradisjon i japansk kultur. Som i mange urkulturer, anså den tidlige japanske shintoreligionen det slik at det bodde guddommelige krefter, i alle særegne landskapselementer, som eksempelvis digre steiner. For å skille slike kekkais ut fra visuelt rusk i omgivelsene, dekket man gjerne bakken rundt med grus som en slags sone mellom her og alt det andre hinsides. Slik lignet shintoreligionens kekkai mye på steinene man finner i tørre zengrushaver.
Når jeg vandrer i norske landskap, finne jeg ofte lignende steder der umulig digre steinbeist ligger nærmest forunderlig perfekt henslengt av isbreens vandringer. Jeg lærte noe om å lete dem opp etter en måneds studietur i Finnmark og på Kola-halvøya på jakt etter å lære noe om samisk forståelse av kulturlandskapet. Jeg tror samenes offersteiner, sieidi, har mye til felles med shintoreligionens kekkai. De bør uansett få stå i fred.
Et par steder her og der på steder i mitt nærmiljø jeg ikke vil fortelle noen om, har jeg funnet steinbeist jeg har gjort til mine. Der kan jeg sitte ganske stille i timevis og tømme hodet nesten tomt. For tiden lurer jeg på om jeg skal våge å flytte en diger gampestein jeg har funnet noen mil sør for Oslo til en hage jeg holder på med bak slottet i byen, men jeg er ikke sikker på om jeg tør. Hva om jeg river opp det steinen betyr for stedet der den ligger? Kanskje skaper jeg ubalanse både der jeg henter den fra og dit jeg legger den? Eller kanskje jeg har grublet litt for lenge?
Hag en fin søndagstur.
http://learn.bowdoin.edu/japanesegardens/gardens/ryoan/ryoan-ji.html
Parkpromp
Jeg vet ikke om du har lagt merke til stanken, eller snarere, om du tusler litt ute i islagte parkstrøk, kan du neppe ha unngått den. Parkstanken river i nesa. Odøren ligner noe midt i mellom sjokkduften av feriegjenglemt søppelpose i kjøkkenbenken og drapsduften fjorårsdødt elgkadaver i marka. Du sniffer den inn og minnes kanskje gamle dagers søppelfyllinger der skitne overvektige måker kretset slafsende grådig over muggent gørr. Kanskje du tenker fiskemelfabrikk, råtten tran, bunnen av et hamsterbur, elefantdiare! Det er nesten ikke til å tro at noe så troskyldig og vakkert som en park kan stinke noe så grønnjævlig djevelsk forferdelig. Hallo! En park skal dufte av naturens parfymer og være et hjemsted for gjemmesteder fra byens betong og eksos, og ikke en stinkadortyrann!
Men trekk pusten nå og ta det med ro. Det er bare den tidlige vårsola som lokker igang kompostprosesser i det langraggete, døde gresset under isplatene. Siden det er dårlig med luft under isen, komposteres ikke gressrestene til næringsrikt snacks for ungspira nygress, men råtner til stinkende slim. Hist og her bobler metangasser fra råttenskapen ut fra ørsmå hull i isen. Det dette som river i nesa. Fytterakkern for noe dritt, tenker du. Det gjør ikke jeg.
Jeg sniffer råttenskapen inn, suger det inn gjennom nesa og lar duftene rotere noen ganger rundt smaksløkene innerst på tunga før jeg dynger gassene videre ned og kjenner det kile ved flimmerhåret i pusterøret. Jeg inhalerer stanken så dypt inne blant lungenes minste bortgjemte alveoler jeg bare kan. Holder pusten til det nesten gnistrer for øynene før slipper det løs igjen og tar et dypt nytt drag av våren. For det stanken er. Det den første lukten av vår. Det er ikke stank. Det er duft.
De nærmeste ukene vil de neste vårparfymene kjæle ved luktesansen. Først duften av varm, våt jord. Siden duften av våt varm asfalt med et lite snev av meitemark. Så den litt syrlige duften fra nysprungne knopper som har revet seg fri fra knoppskjellene sine. Så skarp kvaeduft fra de første gåsungene på selje og pil og like etter de første sniff av kommende gress. Og så følger blomstringen. Himmel og hav! Det er så deilig å ha slutta å røyke.
Men trekk pusten nå og ta det med ro. Det er bare den tidlige vårsola som lokker igang kompostprosesser i det langraggete, døde gresset under isplatene. Siden det er dårlig med luft under isen, komposteres ikke gressrestene til næringsrikt snacks for ungspira nygress, men råtner til stinkende slim. Hist og her bobler metangasser fra råttenskapen ut fra ørsmå hull i isen. Det dette som river i nesa. Fytterakkern for noe dritt, tenker du. Det gjør ikke jeg.
Jeg sniffer råttenskapen inn, suger det inn gjennom nesa og lar duftene rotere noen ganger rundt smaksløkene innerst på tunga før jeg dynger gassene videre ned og kjenner det kile ved flimmerhåret i pusterøret. Jeg inhalerer stanken så dypt inne blant lungenes minste bortgjemte alveoler jeg bare kan. Holder pusten til det nesten gnistrer for øynene før slipper det løs igjen og tar et dypt nytt drag av våren. For det stanken er. Det den første lukten av vår. Det er ikke stank. Det er duft.
De nærmeste ukene vil de neste vårparfymene kjæle ved luktesansen. Først duften av varm, våt jord. Siden duften av våt varm asfalt med et lite snev av meitemark. Så den litt syrlige duften fra nysprungne knopper som har revet seg fri fra knoppskjellene sine. Så skarp kvaeduft fra de første gåsungene på selje og pil og like etter de første sniff av kommende gress. Og så følger blomstringen. Himmel og hav! Det er så deilig å ha slutta å røyke.
Slimjævel
Om ikke lenge er den her: Den brune fare, eller hagemorderen for enkelte. Andre har lagt seg på mer tabloidvennlige former, og gitt den navnet Mordersneglen. Uansett navn; om få uker vil denne brunjævlige slimdritten av en 10-12 cm kort nakensnegle invadere hager og avisspalter. Og så følger det ene like skråsikre rådet etter det andre: Drep den med kalk. Lokk den i feller med øl, våt kattemat eller aller helst vår havregryn. Kapp den i tre, nei fem eller aller helst syv. Kast den i do. Kjøp en grådig sneglespisende gås. Myrd dem med salt. Tøm ut tonnevis med oppkvernet kakaomasse i blomsterbedene. Rydd hele hagen ren for alle slags hjemmesteder. Rak løv. Klipp gresset til snauskalle. Kutt ut kompost for der liker den seg best. Alt er mer eller mindre tøv.
Feller med lokkemidler lokker bare enda flere snegler til hagen din. Holder det ikke med de du har? Kaster du dem levende i do, følger de kloakken og ender med sine omlag 400 egg hver i et eller annet komposteringsanlegg som selger jord til andres hager. Dumt. Sneglesulten gås? Hvem har plass og tid til sånne i hagen? Kvernet kokos- eller kakaofiber hindrer helt sikkert ugress å spire, men ikke sneglene i å formere seg. Hvor mye kverna kakaofiber trengs for å dekke hele Norge. Klin kokos idé! Rydd gjerne i hagen, men skal det monne mot sneglene må du anlegge iberiaørken og kjøpe åttehundreogtolv paraplyer for å holde regnet unna hagen. Rak gjerne løv hver kveld. I mellomtiden holder sneglene vorschpiel under hekken. Kanskje du skulle fjerne den også? Klipper du gresset snauskallekort, ender du raskt med mose i stedet for gress. Det trives sneglene enda bedre med. Kutt ut komposten? Er du gal! Hvor skal du så kaste hageavfallet? På dynga? Og hvor mange snegler blir det der da? Og hva produserer avfallsanleggene? Jo, nettopp kompostjord som selges og kjøres ut til hager over alt. Dumt.
Brunsneglen, eller iberiasneglen, har mest sannsynlig kommet til oss med importplanter fra andre land. Det kommer fler. Mange fler. Slimjævlene stammer opprinnelig fra Spania og Portugal. Der er det tørt i motsetning til her. Tørken avgrenser sneglepopulasjonen, men vel så mye har den levd så lenge i Iberia at naturen har framskaffet en passe stor gjeng naturlige fiender som holder bestanden i sjakk. Siden brunsneglen er ganske ny i Norge, har vi foreløpig ingen slike her. Foreløpig. Det eneste botemiddelet mot iberiasnegle er en diger porsjon med Tid. Siden du ikke får kjøpt Tid på butikken, må du vente til naturen fikser opp, og det vil den til å gjøre. Om en stund. I mellomtiden kommer en diger gjeng smartinger til å tjene masse penger på mer eller mindre tøvete konferanser, kongresser, papirhauger med ord og all verdens dingsebomser og krimskrams mot snegler. Bruk heller energien på plukke sneglene dine og drep dem i en bøtte kraftig saltvannsoppløsning. Alle som sier noe annet, tar feil eller har noe guffent kjemisk på lur.
http://no.wikipedia.org/wiki/Brunsnegl
Feller med lokkemidler lokker bare enda flere snegler til hagen din. Holder det ikke med de du har? Kaster du dem levende i do, følger de kloakken og ender med sine omlag 400 egg hver i et eller annet komposteringsanlegg som selger jord til andres hager. Dumt. Sneglesulten gås? Hvem har plass og tid til sånne i hagen? Kvernet kokos- eller kakaofiber hindrer helt sikkert ugress å spire, men ikke sneglene i å formere seg. Hvor mye kverna kakaofiber trengs for å dekke hele Norge. Klin kokos idé! Rydd gjerne i hagen, men skal det monne mot sneglene må du anlegge iberiaørken og kjøpe åttehundreogtolv paraplyer for å holde regnet unna hagen. Rak gjerne løv hver kveld. I mellomtiden holder sneglene vorschpiel under hekken. Kanskje du skulle fjerne den også? Klipper du gresset snauskallekort, ender du raskt med mose i stedet for gress. Det trives sneglene enda bedre med. Kutt ut komposten? Er du gal! Hvor skal du så kaste hageavfallet? På dynga? Og hvor mange snegler blir det der da? Og hva produserer avfallsanleggene? Jo, nettopp kompostjord som selges og kjøres ut til hager over alt. Dumt.
Brunsneglen, eller iberiasneglen, har mest sannsynlig kommet til oss med importplanter fra andre land. Det kommer fler. Mange fler. Slimjævlene stammer opprinnelig fra Spania og Portugal. Der er det tørt i motsetning til her. Tørken avgrenser sneglepopulasjonen, men vel så mye har den levd så lenge i Iberia at naturen har framskaffet en passe stor gjeng naturlige fiender som holder bestanden i sjakk. Siden brunsneglen er ganske ny i Norge, har vi foreløpig ingen slike her. Foreløpig. Det eneste botemiddelet mot iberiasnegle er en diger porsjon med Tid. Siden du ikke får kjøpt Tid på butikken, må du vente til naturen fikser opp, og det vil den til å gjøre. Om en stund. I mellomtiden kommer en diger gjeng smartinger til å tjene masse penger på mer eller mindre tøvete konferanser, kongresser, papirhauger med ord og all verdens dingsebomser og krimskrams mot snegler. Bruk heller energien på plukke sneglene dine og drep dem i en bøtte kraftig saltvannsoppløsning. Alle som sier noe annet, tar feil eller har noe guffent kjemisk på lur.
http://no.wikipedia.org/wiki/Brunsnegl
Ikke piss
Året etter muren falt, ble jeg invitert på trepleiekongress til Berlin. Verten var Berlin Pflanzenschutzamt, eller altså Etaten for beskyttelse av Berlins planter. Tenke seg til. En egen kommunal etat bare for planter! Her til lands har byer knapt råd til parkvesener, og de få du finner har knapt penger til å slipe ljåen de aller nådigst fikk lov til å kjøpe sommeren 1953. Egen etat for planter! Tema trepleie. Berlin. Det er klart du hiver deg rundt og drar.
Jeg ringte først og spurte om noen kunne drasse meg litt ekstra rundt, og særlig i øst. Mitt tyske språknivå er tross noen knappe måneders slurv på ungdomsskolen ikke så aller verst. Mitt triks ligger i å glemme all gramatikkangst for den er det nok av, og siden fortyske norske ord når jeg står fast. Resultatet blir et kraftig kaudervelsk tysklæreren min ville druknet seg i graven sin over, med setninger som: – Ich denke für exempel warum die baume in Ost-Berlin sind als frisch und gut als in West, trotz dem grosse exosproblemen von die überalles Trabantmotorkraftwagener werden bleiben zu sein. Jeg hiver nemlig alltid på noen småverb til tilslutt for sikkerhets skyld, for er ikke det det spesielle ved tysk språk? Min grønne kollega skjønte åpenbart hva jeg ville, og lovet meg sporenstreks en guidet tur i Øst-Berlin for å studere trekvaliteter.
Jeg ble henta på Tempelhof, nærmest stappa inn i min grønne verts særdeles velholdte, dog aldrende, knøttete kommunegrå pickup av ubestemmelig merke, og så var vi i gang. Mens han overholdt knapt en eneste allment akseptert trafikkregel, og snakket så vidt litt fortere enn han kjørte, øste han ut informasjon. Han stoppet bilen midt i gata, lente seg over meg, pekte på gatetrær, raste inn på gangstier i parker, spratt ut av bilen, pekte, gestikulerte med skravelen på full gass i førstegir, nærmest skrensa inn på sykkelstier og gjennom trange smug. Det er mange trær i Berlin. Ordene fosset, raste, øste, nei, de stormet ut av ham. Og alt selvfølgelig på tysk.
Jeg skjønte omtrent en tredjedel av ordflommen, men med en så kraftig orddose, var tredjedelen nok for å konkludere: Gate- og parktrærne i Øst-Berlin har langt bedre helse enn i vest fordi østparkvesenet ikke tok seg råd til årlig trebeskjæring. I vest fikk trærne gjennomgå med saks og sag hver vår. Trær trives best med å stå mest mulig i fred. Det er jo det trær kan best: Stå stille, vokse og tilpasse seg. Siden har jeg også vegret meg også for å beskjære for mye. Dessuten fikk jeg meg en faglig overraskelse: Alle trær på gatehjørner både i øst og vest er mye dårligere enn andre gatetrær. Årsaken er hundepiss. Når eierne stopper ved veikrysset, slipper særlig hannbikkjer alltid en skvett. Urin er gift for trær. Det er mange bikkjer i byer. Stakkars trær.
Jeg ringte først og spurte om noen kunne drasse meg litt ekstra rundt, og særlig i øst. Mitt tyske språknivå er tross noen knappe måneders slurv på ungdomsskolen ikke så aller verst. Mitt triks ligger i å glemme all gramatikkangst for den er det nok av, og siden fortyske norske ord når jeg står fast. Resultatet blir et kraftig kaudervelsk tysklæreren min ville druknet seg i graven sin over, med setninger som: – Ich denke für exempel warum die baume in Ost-Berlin sind als frisch und gut als in West, trotz dem grosse exosproblemen von die überalles Trabantmotorkraftwagener werden bleiben zu sein. Jeg hiver nemlig alltid på noen småverb til tilslutt for sikkerhets skyld, for er ikke det det spesielle ved tysk språk? Min grønne kollega skjønte åpenbart hva jeg ville, og lovet meg sporenstreks en guidet tur i Øst-Berlin for å studere trekvaliteter.
Jeg ble henta på Tempelhof, nærmest stappa inn i min grønne verts særdeles velholdte, dog aldrende, knøttete kommunegrå pickup av ubestemmelig merke, og så var vi i gang. Mens han overholdt knapt en eneste allment akseptert trafikkregel, og snakket så vidt litt fortere enn han kjørte, øste han ut informasjon. Han stoppet bilen midt i gata, lente seg over meg, pekte på gatetrær, raste inn på gangstier i parker, spratt ut av bilen, pekte, gestikulerte med skravelen på full gass i førstegir, nærmest skrensa inn på sykkelstier og gjennom trange smug. Det er mange trær i Berlin. Ordene fosset, raste, øste, nei, de stormet ut av ham. Og alt selvfølgelig på tysk.
Jeg skjønte omtrent en tredjedel av ordflommen, men med en så kraftig orddose, var tredjedelen nok for å konkludere: Gate- og parktrærne i Øst-Berlin har langt bedre helse enn i vest fordi østparkvesenet ikke tok seg råd til årlig trebeskjæring. I vest fikk trærne gjennomgå med saks og sag hver vår. Trær trives best med å stå mest mulig i fred. Det er jo det trær kan best: Stå stille, vokse og tilpasse seg. Siden har jeg også vegret meg også for å beskjære for mye. Dessuten fikk jeg meg en faglig overraskelse: Alle trær på gatehjørner både i øst og vest er mye dårligere enn andre gatetrær. Årsaken er hundepiss. Når eierne stopper ved veikrysset, slipper særlig hannbikkjer alltid en skvett. Urin er gift for trær. Det er mange bikkjer i byer. Stakkars trær.
Spir inne - ikke vent på våren. Hent den!
Trær og busker lærte tidlig at etter iskalde høstvinder kommer alltid en sommervarm uke eller tre før frosten biter seg skikkelig fast. Derfor lar de seg ikke lure til å sprette i gang igjen i hytt og pine. Har de først strippa bladverket og sovnet, går det ukevis før de gidder å glippe med knoppelokkene. Noen få busker som trollhassel, kan riktignok finne på å blomstre en solvarm januarhusvegg, men de aller fleste venter på riktig dagslysmengde og jordtemperatur før de strekker seg mot våren igjen.
Kapper du greinene frie fra rota, utelivet og dagslysmengden, og drasser dem med inn, spretter de forvirret til værs på et par dager bare for å oppdage at heisann! der ble vi lurt gitt, og visner på et par uker. Denne opplevelsen av vår inne, er verdt hvert sekund. Pell deg ut i hagen og klipp! Har du ikke hage, utstedes med dette amnesti til alle varsomme greintyverier. Tør du ikke, tar du med deg saksen ut i skauen. Bare vandaler knekker og river greiner av trær og busker, men pingler koseklipper med seg tre, søte små pusseluskegreiner. Ta et halvt tre og du får lov. I fjor februar spiret jeg en takhøy, armtykk eplegrein i stua. Da den blomstret som best, tenkte jeg; stakkars epletrær. Neste vinter blir dere sannelig snauklipte.
Har du først fått kvistene i hus og knoppene svulmer vårkåt yre, forlenger du forvårgleden med latterlig enkle tiltak: Grein-endene skal skråskjæres akkurat som du gjør med roser slik at snittet er omlag fem ganger så langt som greinen er tykk. Vasevannet skal være lunka og helt reint. Avkappa planterester i vasevannet råtner og dør. Gassen fra råtningsprosessen lokker blomstene til å tro at de også dør. Og så dør de. Skift vannet jevnlig, bruk gjerne småposer med bukettgjødsel, men en teskje klorin til hver liter vasevann er antagelig viktigere. Klorinet hindrer algevekst i vasevannet. Du ville heller ikke hatt algevekst rundt føttene.
Forsøk har vist at vaser av tinn og kobber frigjør ørlite grann metallrester i vasevannet. Det ødelegge også for algenes oppvekstvilkår.
Gullbusk eller forsythia som vi fleste kaller den, du vet den tidligste vårbusken med kaskader av gule blomster før bladene kommer fram, er en slager for ivrige innespirere. Alle frukttrærne funker like bra. Nesten ingen tenker på solbær og rips. Nyspira solbær dufter solbær og ripsgreiner kan finne på å blomstre. Det kan syrin også. Og hyll. Og pil og rogn og mye mer enn du noen gang har prøvd før. Jeg gjetter på alt. Løp ut og skjær inn våren
Kapper du greinene frie fra rota, utelivet og dagslysmengden, og drasser dem med inn, spretter de forvirret til værs på et par dager bare for å oppdage at heisann! der ble vi lurt gitt, og visner på et par uker. Denne opplevelsen av vår inne, er verdt hvert sekund. Pell deg ut i hagen og klipp! Har du ikke hage, utstedes med dette amnesti til alle varsomme greintyverier. Tør du ikke, tar du med deg saksen ut i skauen. Bare vandaler knekker og river greiner av trær og busker, men pingler koseklipper med seg tre, søte små pusseluskegreiner. Ta et halvt tre og du får lov. I fjor februar spiret jeg en takhøy, armtykk eplegrein i stua. Da den blomstret som best, tenkte jeg; stakkars epletrær. Neste vinter blir dere sannelig snauklipte.
Har du først fått kvistene i hus og knoppene svulmer vårkåt yre, forlenger du forvårgleden med latterlig enkle tiltak: Grein-endene skal skråskjæres akkurat som du gjør med roser slik at snittet er omlag fem ganger så langt som greinen er tykk. Vasevannet skal være lunka og helt reint. Avkappa planterester i vasevannet råtner og dør. Gassen fra råtningsprosessen lokker blomstene til å tro at de også dør. Og så dør de. Skift vannet jevnlig, bruk gjerne småposer med bukettgjødsel, men en teskje klorin til hver liter vasevann er antagelig viktigere. Klorinet hindrer algevekst i vasevannet. Du ville heller ikke hatt algevekst rundt føttene.
Forsøk har vist at vaser av tinn og kobber frigjør ørlite grann metallrester i vasevannet. Det ødelegge også for algenes oppvekstvilkår.
Gullbusk eller forsythia som vi fleste kaller den, du vet den tidligste vårbusken med kaskader av gule blomster før bladene kommer fram, er en slager for ivrige innespirere. Alle frukttrærne funker like bra. Nesten ingen tenker på solbær og rips. Nyspira solbær dufter solbær og ripsgreiner kan finne på å blomstre. Det kan syrin også. Og hyll. Og pil og rogn og mye mer enn du noen gang har prøvd før. Jeg gjetter på alt. Løp ut og skjær inn våren
Abonner på:
Innlegg (Atom)