Skift til skifer

Det er snart tjuefem år siden jeg gikk i læra, men fortsatt klinger steinhoggermester Ivar Bjørnrem sin stemme når jeg hugger skifer. Når skiferplatene knekker der de ikke skal, biter jeg irritasjonen i meg. Det er aldri steinens skyld at den knekker. Det er du som ikke forsto hva den kunne, og tvang mer ut av den enn den orket, hører jeg Ivar si. Det var du som ikke årvåkent nok gjorde deg kjent med steinen før du begynte å slå. Det var du som ikke lyttet til lyden av den mens du slo. Overhørte at den syngende lyden av hel stein plutselig ble tørr og død, akkurat som et sprukkent glass såvidt utgyter et tørt klirr når du knipser på det. Da slutter du å slå, eller snarere bytter teknikk og slår med andre retninger og vinkler. Med åra og milliarder av slag med slager og meisler glemmer du hvorfor du gjør det du gjør. Det går automatikk i jobben. Derfor føles det godt å prøve å formulere skiferhoggefaget med ord.

En vinkelsliper koster en knapp dagslønn og diamantbladene en knapp timelønn. Det går oftest fortere å skjære enn å hogge. Alle kan starte en vinkelsliper. Det er bare å trykke på knappen. Skjærer du, slagbelastes ikke skiferen og sprekker ikke så lett. Du får utnyttet mer av steinene og får mer gulv for penga. Derfor forvitrer skiferhoggefaget langsomt og ubønnhørlig. Det er ikke mange av oss igjen nå. Jeg tror likevel på kombinasjonsløsninger. Skjær når det passer, men hugg når du kan. I mange tilfeller går det raskere å hugge om du kan det. Jeg kommer tilbake til teknikker.

Norge er stappfullt av fjell. En kan derfor undre seg over at det ikke finnes hundretalls skiferbrudd i Norge. Det er imidlertid kostandskrevende å drifte skiferbrudd i Norge. Norsk lønns- og prisnivå tilsier at et regningssvarende brudd bør ha store forekomster av høyverdige materialer innenfor et relativt avgrenset geografisk område. Alternativet er en skiferpris bare røkker har råd til.

En lang rekke land leverer skifere i alle mulige farger og fasonger. Jeg har selv lagt indonesisk, svart skifer innendørs. Den ligner til forveksling norsk Otta-skifer. Selv om jeg måtte frasortere omlag 10% av de ferdig skårete 30x30 cm flisene, ble prisen langt under tredjeparten av norsk vare. Til utendørs bruk ville jeg vært mer varsom med skifer fra fjerne himmelstrøk. Jeg aner ikke om de holder i frost. All norsk skifer gjør det.


Tre norske brudd skiller seg ut, nemlig Otta, Alta og Oppdal. Alle leverer skifer i ulike formater og tykkelser avhengig av bruk: Naturskifer i tre ulike størrelsesgrupperinger (maxi, midi, mini) for selvhugging, ferdigprodukter i ulike standardbredder og -lengder, og ikke minst tykkelser. 6-8 cm tykk kjøresterk skifer er et utrolig vakkert og alt for sjeldent materialvalg i oppkjørseler. Slike steintykkelser er bortkasta penger om du bare skal gå på dem.

Med sine svarte og rustbrune farger skiller Otta-skifer seg svært fra Alta og Oppdal. Otta-skiferen er geologisk sett egentlig en fyllitt, og ikke kvartsitt som de øvrige to. Otta fortoner seg som noe sprøere og mer lagdelt, og krever derfor særegne hoggeteknikker. De fleste skjærer derfor Otta-skifer.
Alta-skifer er grålig og gjerne med et uvanlig vakkert, grønt fargespill når steinen er våt. Den framstår som kvartsrik, hard og sprø og derfor krevende å forme. Alta leveres derfor også gjerne skåret i ulike standardbredder og brukes mye som taktekkestein i tynn standardflis. Oppdal-skifer er gjerne grå med et blålig skjær og den suverent enkleste å hogge for nybegynnere. I mitt valg av utendørs skifer heller jeg alltid til Oppdal.

For selvhogging står du overfor to valg: Med smått brudd blir hver enkelt stein enkel å flytte på, men det blir drablig mange flere steiner å hugge per kvadratmeter. Slikt tar tid, særlig om du har mye erfaring. Med store brudd sliter du nesten ryggen av deg, men siden en enkelt ferdighugget helle kanskje dekker mer enn en halv kvadratmeter, produserer du utrolig mye mer gulv per time enn med småbrudd. Jeg velger alltid stort brudd i skifertykkelse 15-25 mm. Platene er tunge som juling, ryggen brøler protester, men jeg holder ut. Skifergulv med store plater blir flottere enn knøttestein. De store platene holder ofte også bedre kvalitet, har færre sprekker, ofte slettere overflater og ligger mer stabilt. Blir platene for uhåndterlig store, deler jeg dem i to. Ryggen får holde kjeft inntil videre.

Du trenger i prinsippet tre hoggeverktøy; en helt vanlig murhammer, en spesialrisser med spesialherdet hardmetallspiss til å risse spor i steinen og en settmeisel. Slike meisler har omlag fem millimeter tykk og fem centimeter bred, flat tupp. Hensikten med meiselen er å finhugge kantene på skiferen. Grovhugginga gjør du med murhammeren. Meisel og risser får du kjøpt i steinforretninger. Om byggevaresjappa du pleier å bruke ikke har murhammer, er det på tide å bytte butikk. Slikt skal være standardvare.

Vinkelslipere og diamantblader finnes i dusteversjoner fra billigkjedeleverandører. De fleste har kortere holdbarhet enn syltetøy, og ender på dynga. Dårlig verktøy er ikke halve jobben. Dårlig verktøy er bortkasta penger. Vinkelslipere finnes også i vektløfterformat og i størrelser best egnet veldig perverse tannleger. Kjøp et kjent, godt merke med minimum 180 mm skivediameter, helst ikke over 4-5 kg tyngde og effektforbruk på omlag 2000 watt så du kan koble den mot en 10 ampere kurs. Min er Metabo. Den surrer og går like bra etter ti år.

Jeg er veldig glad i å prate med folk, lytte til musikk, høre fuglesang, vindsus i trær og lytte till den fullstendig stillhet du av og til kan treffe på i marka og i fjellet. Jeg slurva fælt med hørselvern da jeg var yngre, så jeg snakker nok høyere enn jeg burde, skrur volumknappen lenger enn de fleste, hører kuling bedre enn bris og det er aldri stille noe sted lenger. Jeg har alltid en ørsvak, hvislende pipetone helt bakerst i hørselen. Kanskje heter det tinitus. Jeg kaller det snart femti år og bryr meg ikke med det.
Det måtte en spiker tvers gjennom foten til før jeg kjøpte mine første vernesko i fjor. Hansker klarer jeg ikke å jobbe med. Jeg har fortsatt ti fingre og ti tær. Jeg bare nevner i forbifarten en kollega som fikk skjerfet sitt i vinkelsliperen. Han så ikke pen ut etterpå, men overlevde. Mange mangler fingre. Andre har kutt og sår i bein og armer de godt kunne spart sjokkerte arbeidskamerater og sykelønnsordningene for. Øvrig moralpreken om verneutstyr får andre ta seg av. Den er din kropp.

Teksten er også publisert i Hyttemagasinet

Et lite kurs i skiferhugging vil du finne på TorTube

Kortkurs i brosteinsetting

I en periode solgte polske byer hele gater av slitt brostein til vesten for å spe på dårlig kommuneøkonomi. De asfalterte sine gater og ristet på hodet over oss som kjøpte steinen. Vi ristet på hodet over dem, gravde opp gateasfalten vår, kastet både den og brosteinen som lå skjult under, i fjorden og la nytt, slitt brosteingulv fra Polen til fire kroner steinen. Det ligger titusentalls lastebillass norsk brostein og asfalt i Oslofjorden og omtrent like mye polsk brostein i norske hager, parker og gater. Oljemilliardærer er ikke som andre milliardærer.

Ordet «brostein» kommer av den tusenårige teknikken med å sette naturformete steiner som broer over våte partier som en myr. Moderne brosteinsetting skjer med de samme teknikker, metoder og moduler som romerne brukte for 2500 år siden. Materialet er oftest grå granitt, men det finnes også i rød, grønn og gul og i slitt/brukt overflate og ny ruglete overflate.

Brostein finnes i tre varianter; «knott» (5 x 5 x 5 cm), «smågatestein» (ca. 10 x 10 x 10 cm) og «storgatestein» (20 x 14 x 14 cm). Et riktig lagt brosteingulv er satt med smågatestein innenfor en ramme av kantstein med en bord storgatestein i ytterkantene og rundt kummer og sluk. Knott brukes som fyllstein der intet annet får plass. Selve broleggingen kan skje i de underfundigste mønstre. Ikke alle er like enkle for den glade amatør.

Det går omtrent åtti brostein (smågatestein) på kvadratmeteren. Steinen koster en femmer per stykk. Profesjonelle tar like mye for å sette dem. Svenske broleggerbedrifter er billigere og raskere enn norske. Vurder om du har råd til å ringe til Sverige …

Gjøre selv? Sett rett!
Spenn to stramme snorer med avstand tilsvarende fem steinbredder med fuger (ca. 55 cm). Ved å følge snorene, settes brosteingulvet i riktig høyde og retning. La det alltid være en halv centimeter klaring til snoren, så du er sikker på at det går rett for seg. Sitt i sanden, rygg bakover mens du setter rader av fem og fem stein i bredden. Sørg for at fugene mellom radene hele tiden veksler (mursteinsmønster). Nye steinlass tippes på ferdig satt stein foran deg. Slå rad etter rad med brostein godt ned i sanden med en murhammer.

Når hele rekken er satt, flytter du den ene snoren ca. 55 cm til siden og fyller neste rekke. Når hele plassen er satt, børster du sand ned i fugene. Kjør over en eneste gang med en vibroplate eller bank det hele til med enn meterlang bit av en telefonstolpe med en rundstokk boret gjennom på tvers som håndtak. Dette stamperedskapet heter «jomfru», av en eller annen grunn. Spør om å få leie eller låne et der du kjøper brosteinen.

Profesjonelle broleggere setter 20–25 kvadratmeter om dagen. Vær stolt om du klarer fem. Søk ny jobb om du klarer ti. Med dagens priser gjør du fire tusen om dagen så lenge ryggen og knærne holder. Holder du tempo oppe, er du millionær etter 14 måneder og milliardær omkring år 3169. Stå på!

Les mer her
På TorTube vil du også finne en instruksjonsvideo i brolegging.

Dropp bladglans

Spraybladglans på spraybokser er noe ubrukelig møkk! Å spraye en skitten, støvete grønn stakkar med slikt, kan sammenlignes med at du våkner om morgenen, ikke kjenner deg igjen i speilet, rister på hodet, sminker deg og skjuler skrekkelighetene med sminke. Du gjør jo ikke det. Du tar deg en dusj og kanskje et par kopper kaffe før du setter igang. Du sminker ikke vekk møkka, gjør du vel? Derfor sprayer du heller ikke planter med blandglans

Ta heller med deg plantene i dusjen. Pakk inn potta i en plastpose før du begynner så ikke det blir for vått i potta og jordsøl i hele badet. Slik får du av støvet. I ukene ette dusjer du dem med vann en halvliters dusjeflaske med en teskje Zalo og en teskje olivenolje og gjerne en teskje rødsprit oppi.

Utegulv av betong

I motsetning til naturstein, er elementstein av betong eller tegl akkurat like tykke og store. Derfor kan de legges nærmest som Legoklosser på ferdig komprimert og avrettet sand. Noen elementsteiner er 8–10 cm tykke, dyre og tåler passasjerfly. Andre er 5 cm tykke, billigere og tåler tråkk. Om du velger en steinform ingen andre har, bør du sikre deg at akkurat den formen også produseres om ti år. Om ikke: Kjøp en halv pall stein til reparasjoner og utskifting.

Heller
Betongheller med tilsynelatende pålimte, små kulesteiner, såkalt «frilagt singel», er greie å se på, men en ren tortur å gå barbeint på og et slit å få vekk tyggegummi og oljeflekker fra. Velg heller helt vanlige, slette betongheller i dimensjon 30 x 30 cm og bryt opp det som kan bli et kjedelig, grått betongdekke med striper av brostein eller en annen farget belegningsstein. For all del; ikke velg 50 x 50 cm betongheller. De veier mye, mye mer enn de er verdt og bør derfor utelukkende legges av avanserte selvplagere.

Egenproduserte betongheller
Tilpass et armeringsnett av jern til stien eller plassen og legg den rett på fundamentet. Spenn opp snorer så er det lettere å følge med på høyde og retning. Hell ut en halv bøtte bløt betong og form den slik du vil i fire–fem centimeters tykkelse. Hell ut en ny halvbøtte og gjenta til du er ferdig. Sørg for at fugene går tvers gjennom betongen og ned til fundamentet. Enklere betonggulv finnes ikke. Dessuten er det unikt ditt. Bland inn fargetilslagsstoffer i betongen om du vil unngå betonggrått.

Brent leire
Her til lands er murstein/teglstein av brent leire noe vi stort sett stabler oppå hverandre til vegger. I England, Nederland og Danmark er det nesten like vanlig å bruke teglstein som utegulv. Derfor finnes det mye flott dansk, hollandsk og engelsk marktegl. Ikke alt tåler frost. Sjekk hva du kjøper. Det er like enkelt å legge marktegl som betongstein, og det tåler omtrent like mye. Dessuten er det innmari fint.

Juleglede

Mange forbinder julegleder med blondegardiner og bestemødre. Det er litt urettferdig. Den nest eldste juleplantene vi har, har nemlig en interessant fortelling

Begonia socotra, som juleglede heter på "botanisk", vakte voldsom oppmerksomhet da direktøren ved den botaniske hagen i Edingburgh tok den hjem fra øya Socotra mellom Yemen og Somalia i Det indiske hav omkring 1880. Planten fikk øyeblikkelig A-kjendisstatus i blomsterverden fordi den blomstrer i desember.

I Europa kjente imidlertid gartnerne godt til andre begonia-arter fra før. Planten er beskrevet første gang i 1690 av munken Charles Plumier. Han ga den navn etter sin botanikkinteresserte sponsor Michel Bégon, da tilsynsmann på San Domingo og senere britisk guvernør i Canada.

Etter noen få tiårs krysningsarbeid med andre begoniaarter, kunne gartnere over hele Europa pøse ut millioner av julegleder til markedet. Den dag i dag er julegleden den tiende mest solgte inneplanten i Norge. En million selges hvert år. Det er ganske imponerende når den bare er i salg knapt en måned av året.

Alle begoniaer er sambu, det vil si at den har adskilte hann- og hunnblomster på samme plante. Frøene er blant verdens minste, med opp til 70 000 frø per gram.

Julegleder trives dårlig over 20 varmegrader. Den står lengst i blomst om den får lunkent og litt kalkholdig vann. Løs opp en vanlig kalktablett i kaldt springvann og la det stå et døgn i stuetemperatur.

Tørker planta ut, gidder den ikke blomstre mer, og julegleder uten blomst er ike akkurat noe vakkert skue. Men etter noen uker juleglede gir den seg uansett. Det er vanskelig å få den i blomst igjen. Noen ganger lykkes du ved å sette den litt kjølig og redusere vanning til tørstegrensen i en måneds tid, kappe den nesten ned, potte den om i større potte og la stuevarmen hjelpe den i gang igjen. Siden den er en kortdagsplante, trenger den en treukersperiode med 12 timers dag. Sett den i skapet. Håp på det beste.

Glemt i julestria

En gang var julerosen like kjent som julenissen. Så kom alle de andre juleblomstene.

Det er ganske logisk at desto mørkere og vinterdystert det blir ute, jo større blir behovet for vårlige minner innendørs. Den historiske begrunnelsen for hvorfor vi fyller hjemmene våre med blomstrende planter når mørketiden mørkner mest like rundt jul, er neppe mer komplisert. På 1800-tallet var julerosen folkets førstevalg. Det er ikke til å forundres over. Denne viltvoksende og eviggrønne stauden er viltvoksende i skogsbryn i lavereliggende strøk i Alpene og på Balkan, og følgelig helt gratis, og blomstrer naturlig fra desember til mars. Det gjør den også som staude i norske hager. Det er en ganske eneståede egenskap. Blomstene i seg selv er også ganske enestående.

Det som vanligvis betraktes som en blomst, er botaniske sett fargerike kronblader som vokser opp fra en krans av grønne begerblader. Julerosens hvite blomsterblader er egentlig hvitfargete begerblader. Kronbladene er omdannet til ørsmå, grønne nektarier eller nektarbeholdere som ved første øyekast ligner pollenbærere. Blomsten står svært lenge, og det er oftest enkelt å få planten til å blomstre igjen. Siden den naturlig trives i kalkrik jord, skal det sjeldent mer til enn å knuse et par kalktabletter i vannevannet en gang eller to. Planten har sin opprinnelse i fuktig skogbunn, og trives derfor ikke med å tørke ut. Men som med nesten alle planter, råtner også julerosen om røttene druknes i stående vann.

Julerosen heter Helleborus nigra på "botanisk". Nigra betyr "svart". En hardnakket legende forteller at blomsten opprinnelig var svart, men at den ble hvit natten da Jesus ble født. Det er selvfølgelig pølsevev. Den har fått etternavnet sitt fordi roten er svart, ikke blomsten. Roten ble brukt rå som middel mot munn- og klovesyke, og siden tørket og pulverisert som nysepulver for adelskapet i den tiden man trodde at hyppig nysing var nødvendig for å holde seg frisk. Det er selvfølgelig også pølsevev. Selv om det er godt å nyse, blir du neppe friskere av det. At julerosen inneholder giftstoffet helleborin, som i store mengder kan lamme sentralnervesystemet, kan kanskje forklare årsaken til plutselige dødsfall blant heftignysende mellomeuropeere og frådende kyr på 1800-tallet?

Omkring 1880 fikk julerosen sin første konkurrent. Innførselen av Begonia soccorta, bedre kjent som juleglede, fra Soccorta-øya ute i det indiske hav mellom Yemen og Somalia, rev julerosen ned fra vinterblomstenes Ti-på-topp-liste. Da julestjernen like etter raste inn i titusentalls fra Mexico, og siden azalea fra Alpene og Asia, glemte alle julerosen. Nå lever den et ganske stillfarent liv bakerst i enkelte gartneres og spesielt interessertes bevissthet.

Vakre utegulv

Hemmeligheten med et godt utegulv ligger godt nedgravd i bakken. Er den jobben gjort, kan du leke med nesten hva du vil på toppen.

Ingen andre steder enn med utegulvet kan du boltre deg så mye med farger og former. Du kan kombinere levende materialer som gress, moser og bunndekkere med statiske materialer som stein, tegl eller treverk. Med ulike tekniske løsninger i grunnen, blir gulvet også liggende slik at du kan danse vals der resten av livet. Er du leken nok med former, materialer og farger, kan kanskje gulvet danse litt for seg selv også?

Godt grunnlag
Heldekkende utegulv av stein eller betong, krever et like heldekkende fundament av grus og sand. Utegulv av trevirke derimot, monteres oftest på bjelkelag som i sin tur er festet mot bakken på enkeltstående stolpefundamenter. Hva du velger, avhenger av belastningen og slitasjen gulvet kan bli utsatt for.

Utegulv kan grovt sett deles i tre grupper; gulv av elementer med ulik tykkelse, gulv av elementer med lik tykkelse - og tregulv. Både leggeteknikk, monteringsmetode og fundamentering er forskjellig, men alle har til felles at juks viser seg. De mest spennende utegulvene oppstår når ulike materialer og leggemetoder kombineres. Frigjør du deg fra materialene, kommer du lenger enn de fleste. For tregulvet behøver ikke å følge den rektangulære formen på terassebordene. Betongheller behøver ikke å være firkantetr Rektangulær teglstein kan utmerket svinge litt, mens skifer og brostein kan formes nær sagt til hva som helst.

Selv om kravet til fundamentet varierer med valg av toppdekke, kan en fortsatt kombinere materialer. En skiferplate i naturplan kan altså enkelt felles ned i bjelkelaget til et tregulv, akkurat som et betongbelegg godt kan brytes opp med border eller linjer av brostein.
Variablene begrenses med andre ord bare av fantasi og kreativitet. Kunsten er å begrense seg.

Bedre julestjerne

Julestjerna
(Euphorbia pulcherrima)
Vi nordmenn er fullstendig julestjernehekta. I 2007 kjøpte vi mer enn seks millioner av julestjerner. Det gjør den til Norges suverent mest solgte potteplante. Med landets omlag to millioner husstander, betyr det tre stykker i alle hus. Det er nok kanskje ikke så enkelt fo stjerna inngår alltid i dekorasjoner og plantinger i store kjøpesentra, på flyplasser, restauranter, skoler, ja nær sagt over alt. Hvor det er blitt av alle sammen, vet kanskje bare julenissen? De fleste ender antagelig stjernetilværelsen som tynne, grønne og mer eller mindre bladløse stengler på komposten. Det burde være unødvendig:

Den gamle julestjernen din fra i fjor trenger 12–14 timer fullstendig mørke i seks–åtte uker for å rødme, så det er litt sent å komme i gang nå. Den du kjøper nå holder du unna trekk, gi den jevnt med vann og dropper gjødsel i julestria. Etter hvert vil den blomstre, om den ikke allerede var i gang da du kjøpte den. Blomstene er ikke de røde bladene. Det er høyblad. Blomsten er de små gule knoppene i senter over de røde bladene. Etter blomstring vil planta oftest kaste den røde drakta. Oppretthold vanningen da som om den var en helt vanlig stueplante.

I september neste år lar du den få mørkeskapbehandlingen, altså 12-14 timer i seks til åtte uker. Vann sparsomt. Når du setter den ut igjen, trenger den omlag en måne på å begynne å rødme.

Julestjerner rødmer natrulig ikke før de er voksne og gjerne et par meter høye. Det blir den raskt der den opprinnelig kommer fra; tropiske områder i Sør- og Mellom-Amerika. De nye du kjøper er sprøytet med hormonmidler for å rødme som barn. Midlene forsvinner. Plana er altså ikke giftig når du får den hjem. En eller annen sjel påsto for tiår siden at julestjerner i seg selv er giftige. Det er den ikke, men den smaker helt forferdelig.

Av og til synes jeg julestjerner holder litt for lenge. Jeg liker de røde best. Du får dem hvite, rosa, gule, spraglete, lilla og til og med blå med glitter. De siste er malt og sminket.

Prima primula

Mange mener at primula er en bestemorsblomst. Hva er det som er så galt med bestemødre?

Denne ivrigblomstrende vinterkjekkasen var neppe nevnt i Norge før Hans Christian Gartner, Trondheims og også Norges første bygartner, beskrev den i 1694. Jeg har forresten alltid misunt ham det navnet. Tenk å presentere seg som gartner Gartner!

Gartner mente at den primulaen han hadde fått tak i var en Primula auricula, som i mange tilfeller benevnes aurikkel. Jeg tror han tok feil. Auricula er en vill staude i Mellom-Europa som heller ikke den gangen var veldig vanlig dyrket. Jeg tror heller gartner Gartner hadde fått kloa i den nære planteslektningen Primula pubescens. Den vokser vill over store deler av Alpene, og var kjent som en vanlig hagestaude allerede i 1570. Den er så dessuten hardfør at den tåler finnmarksk klimabank- og juling. At Gartner fikk den til er altså ikke å forundres over.

Med årene er det utviklet nærmest skremmende mange ulike primula. Med sin ivrige blomstring midtvinters inne er den etter hvert blitt en så kjent AAA-superkjendis i planteverden at mange er grådig lei den. Mange forguder den. Det finnes nesten like mange primulaklubber rundt om i verden som arter primula; altså omtrent fem hundre.

Primulaen vokseform er svært enkel. Opp fra sentrum av en samlet og nedtrykket bladrosett, skyter blomstene til værs festet på et felles skaft. Fargespekteret er nærmest uendelig. Den eneste du heldigvis ikke får ta i er svart.

Primula er ofte sulten og trives derfor dårlig med tjue stuevarmegrader kombinert med det sparsomme sollyset Norge har å tilby vinterstid. Omtrent alle planters vann- og næringsforbruk styres jo av lysmengde og temperatur. Planter reagerer på lite lys og høy varme omtrent som mennesker gjør på heftig stillesitting kombinert med mye øl og ribbe. Helt knall en stund, men dønn dorsk ganske snart. Helst ville primula hatt 14-16 varmegrader og jevnt med næring og vann, men bare de ivrigste, primulofibe gærninger kler seg innendørs for å tilfredsstille et slikt behov. Som med de fleste andre blomstrende inneplanter kan det derfor være lurt å sette primula kjølig om natten. Entréen eller gangen er flott. Slikt gidder du.

Vann primula når den trenger vann, ikke når du ikke har noe annet å gjøre. Ingen stueplanter trives med å stå vått. La den øverste halvparten av pottejorda få tørke ut før du gir den mer. For egen del vanner jeg alt alltid underfra på skålen.

Klarer du å holde primulaen din i form til vinterkulda garantert har flytta ut fra nabolaget, kan du plante den ut i hagen eller balkongkassen, og la den fortsette der. Den blir ikke lei seg av litt sur jord, og kan derfor med hell plasseres nær rododendron, hageblåbær eller andre planter som trives litt surt. Setter du den litt skyggefullt, potter den om i september og tar den inn igjen, skal du ikke bli overrasket om den setter i gang vinterblomstringen på nytt igjen.

Jeg bruker helst primula som underplanting i store gulvstående potteplanter. Når de blomstrer av, kaster jeg dem i komposten og kjøper noe annet og nytt. Det er ikke syndefull ødsling å behandle blomstrende småpotteplanter slik. Snittblomster har ikke enerett på kompostbingen. Dessuten har jeg ikke plass til å lagre alt pjusk som kanskje kommer seg igjen. Det er alt for mye annet å leke med.

Hag det gøy.