torsdag 27. desember 2012

Skogskolen
Vel er jeg gartner, men mest er jeg en skogens mann. Det er derfra faget mitt henter meg inn igjen når jeg sporer av. Var det ikke Jens Stoltenberg som sa at han ikke går i skogen for å koble av, men for å koble på? Skog griper dypt i meg. Ingen skole er mer presis. Jeg gir farfar skylden. Han dro meg tidlig med til fjerne, sivomkransete tjern med meitestang etter abbor, nappet med seg sopp på turen og smakte på alt. – Giftig! spyttet han og stekte resten i smør og abbor på messigprimus. Jeg spiste i armkroken hans, snuste furukvae, vammel ull og snadderøyk, lærte å ligge stille og dypt i blomsterenger og følge biene mot himmelen, tygge gresstrå og lytte til skumringeventyr om hule eiketroll, oldgamle furukjemper, kongebjerk og rognebær og bjørn og elg og den gangen han tom for ammunisjon måtte kvele et skadeskutt rådyr. Jeg kjenner fortsatt hvor dypt det kom fra: – Det ble slutt med jakta da. Jeg tråkker ikke i hans fotspor når jeg vandrer nå. Jeg følger mine egne, i min skog i marka. Jeg flyttet hit som seksåring og har altså snart gått på tur her i femti år. Jeg kjenner trærne. Jeg kan gå meg vill, og likevel vite hvor jeg skal. Nærskogen har blitt granåker med årene og grenden jeg vokste opp forstad. Barndommens smale skogsstier breier seg nå ut over lyngen som barkdekkete skøyteskiautostradaer. Vinterstid snør ikke snøen, men brøler ut av galvaniserte snøkanoner som mest ligner forlatte, anorektiske metallelefanter sommerstid. Vinterfolket går kledd som om OL er like om svingen. Sommerfolket jogger bløtt på bark med grøftekanter fylt av næringsrik kompostsaft hvor skogsfremmede plantesamfunn spirer i hundre. Byen kryper innover og sprer seg, tenker jeg. Vi blir fler og vil ha mer. Jeg står i faglig spagat: Halve meg gledes over at så mange er ute så ofte. Resten rives av tanker om det virkelig er nødvendig å tilrettelegge så godt? Jeg finner ikke svar. Siden nærskogen ikke er skog lenger, går jeg dypere inn og langt lenger nå for tiden, helt inn dit granåkerne viker plass for lysåpne furumoer befolket av stumme trekjemper og vidstrakte myrlandskap hvor stålisen synger med bitende barfrostklang og fugler med sjeldne språk . Det passer meg bra. Jo eldre du blir, jo lenger bør du gå. Kanskje når jeg hundre kilometer før jeg fyller hundre?