Drivhuseffekten

Jeg har glemt hva han het, FrP-politikeren fra Østfold, som i valgkampbefippelsen for noen år siden kom til å si omtrent dette:
"Vi må gjøre noe med veksthuseffekten. At vi her oppe i iskalde nord skal dyrke grønnsaker i veksthus med oljefyrte ovner og kunstlys når de gjør det så mye billigere i Nederland er utrolig dumt".
FrP har aldri blitt det samme siden. Tenker jeg nærmere etter, har det egentlig aldri vært det.

Som "oldschool-gartner" har også jeg praksistid fra veksthusproduksjon i ganske nøyaktig seksten måneders plikttjeneste ved daværende Statens Senter for Epilepsi i Bærum under kyndig ledelse av den danske overgartner Hans Peder Poulsen. Der hadde vi, som i mange slike institusjoner der klientene har symptomer det ikke alltid er lett å diagnostisere, et gartneri der vi så godt vi kunne gjenskapte et hverdagslig arbeidsliv. Der puslet klientene våre med jord og planter og stiklinger og frø av alle slag. Slik unngikk de å gå på veggen i ventetiden på resultatet av langtekkelige observasjoner og analyser. Vi leverte grønnsaker til senterets kantine. Vi hadde til og med vår egen blomsterbutikk åpen for offentligheten. Det var en utrolig lærerik arbeidsplass. Min danske læremester var av godt gammelt gartnermerke og øste gavmildt ut tiårs erfaringer. Samtidig bød sykehusgartneriet på en uvanlig blanding av grøntfag og miljøarbeid. Det var en stolt tid, og nå kommer jeg til poenget. Det går litt treigt for tiden. Det er november.

I fellesferien knappe tre uker etter min første dag i gartneriet, ble epilepsisenteret tømt for klienter. Siden planter som kjent ikke tar fri, sjefen min var sjef og jeg var hans læregutt, dro han på ferie først og etterlot meg alene i fire fellesferieuker med ansvar for veksthus, varme, vanning, tomater, sommerblomster, agurker og et par mål med frilandsprodukter. Det gikk veldig bra, helt til fredagen før jeg skulle ut i ferie. Da oppdaget jeg angrep av kvitfly, en ganske harmløs, men plagsom akrobatflyver i tomatveksthuset. Jeg blandet sporenstreks en dugelig blanding av noe lumsk og etter etiketten å dømme riktig kjemi, sprøyta hele sulamitten og dro hjem med godfølelsen av at når overgartner Hans Peder kom hjem fra ferie, ville alt være såre vel. Jeg gledet meg sant og si til ros. Men den gang ei.

Han ringte meg ilsk tidlig mandag første feriedag. - Hva fanden er det du har gjort? Halve tomathuset er stendødt, mand! Vissent. Brunt. Hva er det du har gjort, for helvede? Jeg stotret en forklaring og fikk spørsmålet: - Rengjorde du sprøyten før du blandet nytt i den? Det var for fanden Roundup i den sist!
Jeg måtte medgi et nei, jeg vasket den ikke. Gartner Hans Peder øste seg ordtom og lærte meg mange nye danske gloser. Jeg bestemte meg der og da for at jeg resten av livet skulle være varsom med plantevernkjemi og særlig glyfosatholdige drapsgifter.