Grantrær høyt til fjells på kuldegrensen av hva det tåler, kler svært ugjerne av seg der, og hvem ville ikke gjort det samme? Enkelte høyfjellsgraner holder på nålene i tjuefem år, mens hos laverevoksende trær skjer omkledningen tre-fire ganger så hyppig. Hvert år fornyes baret i skuddspissene. Et voksent grantre bærer følgelig mer eller mindre konstante mengder bar. Om grana ikke hadde sluppen nålene, ville granskogen sett utrolig utfrika og bustete ut, ikke sant?
Furu er mer slepphendt med nålene, og holder sjeldent på klesdrakten mer enn 3-4 år, nærmest uansett hvor det bor.
Begge treslagene, slik det er med alle bartrær, tilhører gruppen koniferer, en tidlig utviklet og mer primitiv gjeng trær enn løvtrærne. De aller fleste koniferer strever voldsomt i forurenset klima. Derfor finner du stadig færre av dem i byer. Det er ikke så vanskelig å forstå: Alle trær puster med bladene. Siden koniferer holder på dem i årevis blir de skikkelig innsausa og gjengrodd av byluftas møkk. Andre trær slipper unna hver høst. De bartrærne mange tror er bartrær i byparker, er oftest lerk, men det er et sært treslag som verken er bartre eller løvtre.
Til den evig grønne konifergjengen, eller nåletregjengen, som altså ikke er det minste evig grønn, finner du også en svær gruppe med akkurat like lite eviggrønne blader. De aller fleste er dårlig egnet i norsk, kaldt klima, men hører veldig godt hjemme i skarrende deler av landet. Felles for de fleste planter med vintergrønt bladverk er dessverre sviskader i vårsola. Slikt oppstår oftest som følge av at plantene har hue i sommervarm vårsol og beina i vinterkald tele. Nåletrærne klarer seg utmerket. Vårsola får ikke steketak i overflaten av de tynne barnålene, men det gjør den på bredere og tjukkere nåler. Det er nok det som er årsaken til at eksempelvis tuja fant ut at det ikke var så smart å vandre opp hit til nord av seg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar