Guzmania

Et par-tre hundre år før jeg ble gartner, fartet mine fagforfedre, for det var ingen kvinner blant dem, rundt omkring over alt på kloden på jakt etter nye botaniske mirakler. Enkelte av dem kalte seg kanskje botanikere eller leger eller apotekere, men gartnere var de alle mann.


Italieneren Chrisopher Columbus ved første landkjenning etter ferden over Atlanteren i 1492.

Det var for så vidt ikke så merkverdig at plantedoktorene var med over alt. Seksten- og syttenhundretallets gigaformuer ble bygd på planter; krydderplanter, tekstilplanter, medisinplanter, planter til fargestoffer, planter med frukter , grønnsaker, trær - og selvfølgelig hageplanter i alle mulige og utenkelige former. For gartnernes oppdragsgivere betydde nyvinningene enda mer rikdom. For gartnerne selv innebar nye funn ikke sjeldent at de fikk heftet sine eller sine oppdragsgiveres navn til plantene de fant. Gartneren Lawson har gitt navn til hauger av planter med etternavn lawsonia. Begonia heter det fordi oppdageren av planten, munken Charles Plumier, ga den navn etter sin botanikkinteresserte sponsor Michel Bégon, som var britisk guvernør i Canada. En navneliste over alle planter med gartnernes navn knyttet til kunne fortsette til flere kilometer utenfor denne skjermen. Jeg nevner en til, men jeg må skrive en liten omvei før jeg kommer så fram:

Som du kanskje vet, er jeg ihuga paragliderentusiast. Vi er mange med samme dilla. Det er nemlig slik at har du først fløyet, lander du aldri helt igjen. I januar måned hvert år tilbringer mange flyvedyktige venner noen uker i småbyen Valle de Bravo omlag ti mil vest for Mexico City. Stedet er Mekka for oss høyt-og-langt-flyvere. Få steder i verden byr på mer stabile værforhold. På fjorten år har det visstnok regnet et par-tre januardager, men da ramla til gjengjeld himmelen ned.

Vi flyr fra en om lag 2200 meter høy furukledd åskam noen mil utenfor Valle de Bravo. På gode dager flyr vi lett hjem og lander etter en times tid ganske midt i byen, like ved nabobaren til der vi bor. De har himmelsk god øl der. På bedre dager flyr vi alle andre steder, og haiker oss hjem i oftest rustskranglende, prustende vrak som nesten uansett hvor overfylte de er av smilende meksikanere, alltid stopper for en trengendes tommel og mulighet for noe lettjente pesos. Takk for at du fulgte med på omveien helt hit. Her kommer plantepoenget:

I påvente av passende startforhold på morgenkvisten ved åskammen utenfor Valle de Bravo, tusler jeg ofte rundt blant furuskogens kjemper. Jeg er på gartnerekspedisjon da, og føler meg litt beslektet med mine grønne fagfeller fra tiden da verdens nye kontinenteter ble oppdaget sånn en gang på 1600-tallet. Til min store glede oppdaget jeg et år en art epifytter, eller en slags orkidéform, oppe i trekronene i furuskogen. Jeg gjenkjente den raskt som en av våre mest brukte stueplanter; Guzmania.

Denne pussige krabaten som klamrer seg rotløs fast i furutrærne, ble første gang beskrevet den spanske gartneren Anastasio Guzman. Han fartet omkring nettopp i disse områdene i Mexico en gang sent på 1700-tallet. Ingen vet så mye om arbeidene til Anastasio. Det meste av opptegnelser hans fra studieturen i Mexico, Argentina, Peru og Chile var forsvunnet da han ble funnet død i byen Los Llanganates i Equador i 1807. Men det vi vet er at gartneren Guzmann sviktet sine oppdragsgivere og sitt gartnerfag, og dro i stedet på jakt etter inkaenes tapte skatter, som han selvfølgelig ikke fant før han døde. Men guzmania fant han, og ble likevel udødeliggjort av den. Jeg undrer meg ofte på hva som egentlig skjedde med ham.

Pirrer ikke fortellingen fantasien ørlite grann? Hva drev egentlig Guzmann til å svikte sine velgjørere? Hvem var han egentlig for en fyr? Og hva holdt alle de andre hundretalls botaniske pionerene på med på den tida? Jeg kan gi deg et ganske sikkert svar:

Alle de grønne krabatene vi hygger oss med i stua har lange fortellinger å fortelle. Det kommer mer her.