Død allé

Jeg er litt treig, men så har jeg også runda femti, for det må være minst et halvt år siden, eller kanskje mer, at noen avlivet og felte almealleen på Bogstad i Oslo. Opprinnelig strakte kjempealleen seg helt fra vokterboligene t

il Peder Ankers Bogstad gods helt oppe ved campingplassen, der Ankerveien krysser Sørkedalsveien, og helt fram godset. Jeg aner ikke hvor mange trær Peder Anker fikk hentet opp fra Holland for å bygge alleen en gang sent på 1700-tallet, men det er, eller snarere var, snakk om adskillige hundre trær.
Jeg husker alléen som en kjempedigre tunell av knortete stammer og kraftige greiner, nærmest som troll med armer stikkende ut i til alle sider. Jeg husker morgensollyset som drysset gjennom trekronene på morgene på vei til badestranda på sykkel, og jeg husker jeg hutret meg hjemover igjen med gulnende sol på skrå over golfbanen. Og jeg husker hvor trangt det var. Møtte du bussen på vei tilbake fra Skansebakken, ventet du høflig på toppen ved campingen til den hadde passert, og vinket tilbake til takknemmelige bussjåfører. Og du ristet på hodet over sjåfører som ikke ga seg på tørre møkka, trengte seg fram og knakk bilspeil og rispa opp lakken mot almestammene fordi de absolutt måtte komme først fram til badestranda eller skiløypa eller Wyller, som om stedene ville forsvinne om de ikke skyndte seg fram. Men nå er alléen altså død. Det var nok et barmhjertighetsdrap.
Almealleen ble angrepet av almesyke for minst ti år siden. Siden ingen grep fatt i sykdomsangrepet og søkte løsninger, verken den gangen eller siden, spredte sykdommen seg fra tre til tre til tre, og det var det. Nå står bare tørre stubber igjen. Og det er akkurat like trangt om plassen som før.