Løkenes konge

De nærmeste ukene graves det ned milliarder av blomsterløk rundt om i Europa. Til våren rager en over dem alle, men så heter den også keiserkrone.

Keiserkrone i et hav av tulipaner. Foto: Tor Smaaland

Den ikke ukjente svenske botanikeren Carl von Linné ga keiserkronen sitt latinske etternavn imperialis, som betyr noe bortimot keiser. Den har av den grunn absolutt ikke despotlignende trekk. Snarere tvert i mot. Keiserkroner byr på alt de kan, bare du graver dem dypt nok ned. Om du nå øyeblikkelig undrer deg på hvor dypt, glemmer du aldri denne formelen: Dobbelt så dypt som løken er høy. En ti cm høy løk skal ha tyve cm overdekking over tuppen. Formelen gjelder for all blomsterløk.

TorsTips: Keiserkroneløk er omtrent en neve stor. Som de fleste svære blomsterløk bør den derfor legges på siden når du setter den i bakken. I motsatt fall fyller vann enten løken ovenfra, eller siger inn underfra, noe som i begge tilfeller medfører råtning. Sideveis trekker løken mye mindre vann. Legger du den på en to-tre cm tykk madrass av litt grov sand eller fin grus, blir den neppe stående i vann uansett hvilken vei den står. All slags blomsterløk overvintrer best på en slik sandmadrass, og setter dessuten bedre røtter.


Keiserkronen stammer opprinnelig fra dalstrøk i Himalaya. Det er usikkert når den første skjøt til værs i Europa, men i Norge stakk den første luggen opp av bakken et eller annet sted i Trondheimsregionen en eller annen vår mellom 1676 og 1712. Den skråsikre, botaniske tidsbestemmelsen ligger i opptegnelsene omkring landets første bygarter, flensburgeren Hans Christiansen Gartner (ja, han het faktisk det). Gartneren Gartner fikk tillatelse av danskekongen til å drive import og frøomsetning i Norge den 26. april 1675. Altså rakk han ikke å sette løk høsten før, men en eller annen senere høst. Fra han fikk dette kongelige privilegium, eller snarere tillatelse til å opprette et plantemonopol, til sin død i 1712, sto han ansvarlig for førstegangsdyrking og salg av flere hundretalls mat- og prydplanter i Norge. Gartner har alt fra dill, malurt, asparges og melon til ringblom, ridderspore, erica og krokus på sin grønne samvittighet. Og altså keiserkrone, eller Fritillaria imperialis på "botanisk".

For å si det forsiktig stinker den keiserlige kronen, faktisk så gyselig at hagesnobbete, engelske nettsteder, som det åpenbart finnes en skog av, advarer mot keiserkronedyrking i nærheten av inngangsdøra. Så redselsfullt dufter den ikke, men faktisk akkurat så grufullt at den holder nærgående, sultne rådyr på tulipanslang og barkgnagende mus på avstand. Keiserkrona er altså ikke bare vakker, men også veldig praktisk. Hva stanken skyldes, er jeg usikker på, men løken inneholder alkaloidet imperialin, som er en gift. Du eksperimenterer altså ikke med denne i salat.

Keiserkronens fetter, med det fattigslige navnet kongekrone (Fritillaria meleagris), stinker ikke, og når heller ikke sin keiserlige fetter til knehasene. Det gjør ikke de andre småkronefetterene svartkrone (F. camtschatensis), blekkrone (F. pallidiflora) eller mikaelskrone (F. michailovsky). Bare persiakrone (F. persica) når opp. Det gjør også en god del andre løkplanter.

TorsTips: Å bruke høyreiste løkblomstbeist inne i mellom andre er, for å si det enkelt, veldig lurt. De fungerer utmerket som støtter for mer slengete løkvekster, som litt for langtkryssa og fremtriksa tulipaner. Dem finnes det veldig mange for mange av.



Andre høye vårspretne
Kirgisløk (Allium aflatunense) 100 cm. Lilla.
Kjempeløk (Allium giganteum) 120 cm, rosa
Stjernehyasint (Camassia leichtlinii) 100cm, flere farger
Steppelys (Eremurus himalaicus) 250 cm, hvit
Honningløk (Nectaroscordum siculu) 100 cm, hvit/brunrød