Det er snart tjuefem år siden jeg gikk i læra, men fortsatt klinger steinhoggermester Ivar Bjørnrem sin stemme når jeg hugger skifer. Når skiferplatene knekker der de ikke skal, biter jeg irritasjonen i meg. Det er aldri steinens skyld at den knekker. Det er du som ikke forsto hva den kunne, og tvang mer ut av den enn den orket, hører jeg Ivar si. Det var du som ikke årvåkent nok gjorde deg kjent med steinen før du begynte å slå. Det var du som ikke lyttet til lyden av den mens du slo. Overhørte at den syngende lyden av hel stein plutselig ble tørr og død, akkurat som et sprukkent glass såvidt utgyter et tørt klirr når du knipser på det. Da slutter du å slå, eller snarere bytter teknikk og slår med andre retninger og vinkler. Med åra og milliarder av slag med slager og meisler glemmer du hvorfor du gjør det du gjør. Det går automatikk i jobben. Derfor føles det godt å prøve å formulere skiferhoggefaget med ord.
En vinkelsliper koster en knapp dagslønn og diamantbladene en knapp timelønn. Det går oftest fortere å skjære enn å hogge. Alle kan starte en vinkelsliper. Det er bare å trykke på knappen. Skjærer du, slagbelastes ikke skiferen og sprekker ikke så lett. Du får utnyttet mer av steinene og får mer gulv for penga. Derfor forvitrer skiferhoggefaget langsomt og ubønnhørlig. Det er ikke mange av oss igjen nå. Jeg tror likevel på kombinasjonsløsninger. Skjær når det passer, men hugg når du kan. I mange tilfeller går det raskere å hugge om du kan det. Jeg kommer tilbake til teknikker.
Norge er stappfullt av fjell. En kan derfor undre seg over at det ikke finnes hundretalls skiferbrudd i Norge. Det er imidlertid kostandskrevende å drifte skiferbrudd i Norge. Norsk lønns- og prisnivå tilsier at et regningssvarende brudd bør ha store forekomster av høyverdige materialer innenfor et relativt avgrenset geografisk område. Alternativet er en skiferpris bare røkker har råd til.
En lang rekke land leverer skifere i alle mulige farger og fasonger. Jeg har selv lagt indonesisk, svart skifer innendørs. Den ligner til forveksling norsk Otta-skifer. Selv om jeg måtte frasortere omlag 10% av de ferdig skårete 30x30 cm flisene, ble prisen langt under tredjeparten av norsk vare. Til utendørs bruk ville jeg vært mer varsom med skifer fra fjerne himmelstrøk. Jeg aner ikke om de holder i frost. All norsk skifer gjør det.
Tre norske brudd skiller seg ut, nemlig Otta, Alta og Oppdal. Alle leverer skifer i ulike formater og tykkelser avhengig av bruk: Naturskifer i tre ulike størrelsesgrupperinger (maxi, midi, mini) for selvhugging, ferdigprodukter i ulike standardbredder og -lengder, og ikke minst tykkelser. 6-8 cm tykk kjøresterk skifer er et utrolig vakkert og alt for sjeldent materialvalg i oppkjørseler. Slike steintykkelser er bortkasta penger om du bare skal gå på dem.
Med sine svarte og rustbrune farger skiller Otta-skifer seg svært fra Alta og Oppdal. Otta-skiferen er geologisk sett egentlig en fyllitt, og ikke kvartsitt som de øvrige to. Otta fortoner seg som noe sprøere og mer lagdelt, og krever derfor særegne hoggeteknikker. De fleste skjærer derfor Otta-skifer.
Alta-skifer er grålig og gjerne med et uvanlig vakkert, grønt fargespill når steinen er våt. Den framstår som kvartsrik, hard og sprø og derfor krevende å forme. Alta leveres derfor også gjerne skåret i ulike standardbredder og brukes mye som taktekkestein i tynn standardflis. Oppdal-skifer er gjerne grå med et blålig skjær og den suverent enkleste å hogge for nybegynnere. I mitt valg av utendørs skifer heller jeg alltid til Oppdal.
For selvhogging står du overfor to valg: Med smått brudd blir hver enkelt stein enkel å flytte på, men det blir drablig mange flere steiner å hugge per kvadratmeter. Slikt tar tid, særlig om du har mye erfaring. Med store brudd sliter du nesten ryggen av deg, men siden en enkelt ferdighugget helle kanskje dekker mer enn en halv kvadratmeter, produserer du utrolig mye mer gulv per time enn med småbrudd. Jeg velger alltid stort brudd i skifertykkelse 15-25 mm. Platene er tunge som juling, ryggen brøler protester, men jeg holder ut. Skifergulv med store plater blir flottere enn knøttestein. De store platene holder ofte også bedre kvalitet, har færre sprekker, ofte slettere overflater og ligger mer stabilt. Blir platene for uhåndterlig store, deler jeg dem i to. Ryggen får holde kjeft inntil videre.
Du trenger i prinsippet tre hoggeverktøy; en helt vanlig murhammer, en spesialrisser med spesialherdet hardmetallspiss til å risse spor i steinen og en settmeisel. Slike meisler har omlag fem millimeter tykk og fem centimeter bred, flat tupp. Hensikten med meiselen er å finhugge kantene på skiferen. Grovhugginga gjør du med murhammeren. Meisel og risser får du kjøpt i steinforretninger. Om byggevaresjappa du pleier å bruke ikke har murhammer, er det på tide å bytte butikk. Slikt skal være standardvare.
Vinkelslipere og diamantblader finnes i dusteversjoner fra billigkjedeleverandører. De fleste har kortere holdbarhet enn syltetøy, og ender på dynga. Dårlig verktøy er ikke halve jobben. Dårlig verktøy er bortkasta penger. Vinkelslipere finnes også i vektløfterformat og i størrelser best egnet veldig perverse tannleger. Kjøp et kjent, godt merke med minimum 180 mm skivediameter, helst ikke over 4-5 kg tyngde og effektforbruk på omlag 2000 watt så du kan koble den mot en 10 ampere kurs. Min er Metabo. Den surrer og går like bra etter ti år.
Jeg er veldig glad i å prate med folk, lytte til musikk, høre fuglesang, vindsus i trær og lytte till den fullstendig stillhet du av og til kan treffe på i marka og i fjellet. Jeg slurva fælt med hørselvern da jeg var yngre, så jeg snakker nok høyere enn jeg burde, skrur volumknappen lenger enn de fleste, hører kuling bedre enn bris og det er aldri stille noe sted lenger. Jeg har alltid en ørsvak, hvislende pipetone helt bakerst i hørselen. Kanskje heter det tinitus. Jeg kaller det snart femti år og bryr meg ikke med det.
Det måtte en spiker tvers gjennom foten til før jeg kjøpte mine første vernesko i fjor. Hansker klarer jeg ikke å jobbe med. Jeg har fortsatt ti fingre og ti tær. Jeg bare nevner i forbifarten en kollega som fikk skjerfet sitt i vinkelsliperen. Han så ikke pen ut etterpå, men overlevde. Mange mangler fingre. Andre har kutt og sår i bein og armer de godt kunne spart sjokkerte arbeidskamerater og sykelønnsordningene for. Øvrig moralpreken om verneutstyr får andre ta seg av. Den er din kropp.
Teksten er også publisert i Hyttemagasinet
Et lite kurs i skiferhugging vil du finne på TorTube
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar