Glemt i julestria

En gang var julerosen like kjent som julenissen. Så kom alle de andre juleblomstene.

Det er ganske logisk at desto mørkere og vinterdystert det blir ute, jo større blir behovet for vårlige minner innendørs. Den historiske begrunnelsen for hvorfor vi fyller hjemmene våre med blomstrende planter når mørketiden mørkner mest like rundt jul, er neppe mer komplisert. På 1800-tallet var julerosen folkets førstevalg. Det er ikke til å forundres over. Denne viltvoksende og eviggrønne stauden er viltvoksende i skogsbryn i lavereliggende strøk i Alpene og på Balkan, og følgelig helt gratis, og blomstrer naturlig fra desember til mars. Det gjør den også som staude i norske hager. Det er en ganske eneståede egenskap. Blomstene i seg selv er også ganske enestående.

Det som vanligvis betraktes som en blomst, er botaniske sett fargerike kronblader som vokser opp fra en krans av grønne begerblader. Julerosens hvite blomsterblader er egentlig hvitfargete begerblader. Kronbladene er omdannet til ørsmå, grønne nektarier eller nektarbeholdere som ved første øyekast ligner pollenbærere. Blomsten står svært lenge, og det er oftest enkelt å få planten til å blomstre igjen. Siden den naturlig trives i kalkrik jord, skal det sjeldent mer til enn å knuse et par kalktabletter i vannevannet en gang eller to. Planten har sin opprinnelse i fuktig skogbunn, og trives derfor ikke med å tørke ut. Men som med nesten alle planter, råtner også julerosen om røttene druknes i stående vann.

Julerosen heter Helleborus nigra på "botanisk". Nigra betyr "svart". En hardnakket legende forteller at blomsten opprinnelig var svart, men at den ble hvit natten da Jesus ble født. Det er selvfølgelig pølsevev. Den har fått etternavnet sitt fordi roten er svart, ikke blomsten. Roten ble brukt rå som middel mot munn- og klovesyke, og siden tørket og pulverisert som nysepulver for adelskapet i den tiden man trodde at hyppig nysing var nødvendig for å holde seg frisk. Det er selvfølgelig også pølsevev. Selv om det er godt å nyse, blir du neppe friskere av det. At julerosen inneholder giftstoffet helleborin, som i store mengder kan lamme sentralnervesystemet, kan kanskje forklare årsaken til plutselige dødsfall blant heftignysende mellomeuropeere og frådende kyr på 1800-tallet?

Omkring 1880 fikk julerosen sin første konkurrent. Innførselen av Begonia soccorta, bedre kjent som juleglede, fra Soccorta-øya ute i det indiske hav mellom Yemen og Somalia, rev julerosen ned fra vinterblomstenes Ti-på-topp-liste. Da julestjernen like etter raste inn i titusentalls fra Mexico, og siden azalea fra Alpene og Asia, glemte alle julerosen. Nå lever den et ganske stillfarent liv bakerst i enkelte gartneres og spesielt interessertes bevissthet.