Ikke piss

Året etter muren falt, ble jeg invitert på trepleiekongress til Berlin. Verten var Berlin Pflanzenschutzamt, eller altså Etaten for beskyttelse av Berlins planter. Tenke seg til. En egen kommunal etat bare for planter! Her til lands har byer knapt råd til parkvesener, og de få du finner har knapt penger til å slipe ljåen de aller nådigst fikk lov til å kjøpe sommeren 1953. Egen etat for planter! Tema trepleie. Berlin. Det er klart du hiver deg rundt og drar.

Jeg ringte først og spurte om noen kunne drasse meg litt ekstra rundt, og særlig i øst. Mitt tyske språknivå er tross noen knappe måneders slurv på ungdomsskolen ikke så aller verst. Mitt triks ligger i å glemme all gramatikkangst for den er det nok av, og siden fortyske norske ord når jeg står fast. Resultatet blir et kraftig kaudervelsk tysklæreren min ville druknet seg i graven sin over, med setninger som: – Ich denke für exempel warum die baume in Ost-Berlin sind als frisch und gut als in West, trotz dem grosse exosproblemen von die überalles Trabantmotorkraftwagener werden bleiben zu sein. Jeg hiver nemlig alltid på noen småverb til tilslutt for sikkerhets skyld, for er ikke det det spesielle ved tysk språk? Min grønne kollega skjønte åpenbart hva jeg ville, og lovet meg sporenstreks en guidet tur i Øst-Berlin for å studere trekvaliteter.

Jeg ble henta på Tempelhof, nærmest stappa inn i min grønne verts særdeles velholdte, dog aldrende, knøttete kommunegrå pickup av ubestemmelig merke, og så var vi i gang. Mens han overholdt knapt en eneste allment akseptert trafikkregel, og snakket så vidt litt fortere enn han kjørte, øste han ut informasjon. Han stoppet bilen midt i gata, lente seg over meg, pekte på gatetrær, raste inn på gangstier i parker, spratt ut av bilen, pekte, gestikulerte med skravelen på full gass i førstegir, nærmest skrensa inn på sykkelstier og gjennom trange smug. Det er mange trær i Berlin. Ordene fosset, raste, øste, nei, de stormet ut av ham. Og alt selvfølgelig på tysk.

Jeg skjønte omtrent en tredjedel av ordflommen, men med en så kraftig orddose, var tredjedelen nok for å konkludere: Gate- og parktrærne i Øst-Berlin har langt bedre helse enn i vest fordi østparkvesenet ikke tok seg råd til årlig trebeskjæring. I vest fikk trærne gjennomgå med saks og sag hver vår. Trær trives best med å stå mest mulig i fred. Det er jo det trær kan best: Stå stille, vokse og tilpasse seg. Siden har jeg også vegret meg også for å beskjære for mye. Dessuten fikk jeg meg en faglig overraskelse: Alle trær på gatehjørner både i øst og vest er mye dårligere enn andre gatetrær. Årsaken er hundepiss. Når eierne stopper ved veikrysset, slipper særlig hannbikkjer alltid en skvett. Urin er gift for trær. Det er mange bikkjer i byer. Stakkars trær.