Rake løv? Pølsevev!

Hvert år raker nordmenn omlag enogseksti milliarder tonn løv, dynger det i komposten eller kaster sekkevis på dynga, og vakler deretter med vannblemmevablete hender til kiropraktor for å rydde opp i ryggen. Det er dumt det. Om du ikke bor under hundre digre kastanjer, eik og slikt og drukner i løvhav, overlater du løvryddejobben til gressklipperen. Klipp løvdyngene til fillebiter og la meitemarken meske seg med bladsalaten. Motorgressklippere av bioklippertypen med roterende klipperblad mekker best meitemarkfestmat. Bioklippere suger opp både gresstrå og løv før den maler alt til grøt.

Store mengder malt løv kan rakes eller blåses innunder busker, kratt og hekker. Det komposteres raskere flatt der enn i sammenpakka hauger i kompostbingen. Samle løv i sekker for bortkjøring er nært til en miljøfiendtlig handling.

Hageeiere flest er alt for ryddige. Stauder flest har brukt noen årtusener på å finne ut at de overvintrer best under eget løv. Det er dumt å rake det vekk. Det eneste vektige argument for å rake løs, er for å ødelegge overvintringsplasser for sinte snegler, men siden de overvintrer godt i løvhauger, forflytter du bare problemet.

Slik fikser du rosene for vinteren

Enkelte pingleroser er så redd vinterfrosten at de bukker under før null. Andre elsker Svalbardklima. Alle roser trives best med litt vinterhjelp.


Norge er et langstrukket land med hager høyt og lavt og sterkt varierende vekstsesong. Derfor er det umulig å datofeste Den store rosebeskjæringsdagen. Skjærer du for tidlig, blir planten irritert og setter trassig igang veksten på nytt. Slike bløte høstskudd og sprettende knopper fryser garantert ihjel. Er du riktig uheldig, var det det siste du så av den rosen. Den første helgen etter første frostnatt er sjeldent feil beskjæringstidspunkt. Gjør du jobben med kjærlig hånd og riktig saks, roser rosene deg til våren med mer roser enn i år. Alternativet er å kjøpe nye. Det er bedre å kjøpe fler.

Fotomodellroser, du vet de duftløse, grasiøse og fargesprakende eksotene, skjønner ikke bæret av norsk vinter. Slike stilk- og klaseroser vokser ikke en gang på egen rot, men klamrer seg podefast på ryggen av en annen roses røtter som forstår mer av norske vekstforhold. Men blir det kaldt nok, fryser ikke bare den overjordiske modellrosen ihjel, men drar med seg rota i slengen. Pakker du inn det litt fortykkete podestedet helt nederst ved bakken, like under stedet der roseplanten sprer seg med flere greiner, er sjansen for bedøvende vakre rosegleder også neste år mye større. Dekk derfor gjerne med 20-30 cm godt fuktet torv, jord og løv.

Med det samme du mekker jordvintersoveposer, kapper du ned hele rosen til det står igjen 40-50 cm av greinene. Slik unngår du at plantene revner i stort snøfall. Til våren klipper du de tørre greinpinnen ned til like over den nest øverste svulmende knoppen. Den øverste er ofte frostskadet og spirer bare på trass.

Buskroser er noe ganske annet. Hold saksen unna, for disse robuste gigantene vokser oftest villig vekk på egen hånd og rot, og bør få fortsette med det. De aller enkleste rosene, som den velkjente rynkerosen, du vet den meterhøye villstyringen med store, velsmakende nyper mange har som vill hekk eller i skråninger, kan imidlertid godt kappes ned til 20-30 cm når de blir for rufsete i veksten. Det virker kanskje brutalt. Ta det med ro. Plantene spretter til værs igjen.

Slyngroser bør få slyngle seg videre i fred i høst. Etter knoppskyting til våren ser du lett hva som tålte vinteren og hva som er brunt og tørt. Bunndekkerosene trives oftest også best om du lar dem være i fred. De gjemmer seg jo under snøen. Klipper du vekk tørre blomsterstander nå, fryder de seg og deg med blomstring til snøen laver ned.

Når ble eik norsk?

Det vokste ikke annet enn isroser i Norge for ti tusen år siden. Det meste var dekket av is. Betyr ikke det at alt som vokser her nå er innvandrere?


Jeg er en kløpper til å lese avisnotiser. Jeg finner mye godt fagstoff der. Gartnergreier når sjeldent forsidene. Når brølte VG "Alm drept av øks" mot deg med krigstyper sist? Det måtte en mordersnegle til for å komme så langt uten at sneglene fortjente det. Brunsneglehagemordersommersesongen ble akkurat så udramatisk som de fleste av oss som surrer med hager og parker som fag forventet. Så jeg holder meg til notisene. Det er der jeg finner overraskelsene.

Forleden fant jeg en ganske lang notis i Dagbladet. Jeg glemte å rive den ut som jeg pleier, men jeg husker den ganske godt: Et skip angrepet av horder av kakerlakker søkte nødhavn på Færøyene. Mannskapet holdt på å tørne av alle udyra. Myndighetene klarte å avverge landgang. En innvandring av kakerlakker på Færøyene ville vært en katastrofe for øya. Udyret finnes ikke der fra før. Så varmt som det er blitt på øya de siste årene, og så tilpassingsdyktige som de altetende kakerlakkene er, ville de utvilsomt formert seg raskt og infisert hus og bygninger, og sikkert forstyrret Færøyenes fauna. Færøyfolket har opplevd noe lignende før. For ni år sida kom det en annet skip til øya. Med lasten fulgte det veps. Insektet fantes ikke på Færøyene fra før. I dag er det til alles fortvilelse veps over alt. De forstyrrer Færøyenes fauna.

Det var da det slo meg. Vi har veps. Den er en del av vår hverdag, og i år var det visstnok spesielt mange av dem om jeg skal tro sommerens mange vepsenotiser. Men er veps norsk? Har ikke den vandret, eller snarere svermet inn her til lands en gang i tida? Det var jo bare is her for titusen år sida. Og hvis veps ikke er norsk, hva er det av natur som vi omgir oss med som egentlig er norsk? Furu er ikke norsk. Den har sannsynligvis vandret hit fra Spania, eller kanskje Sibir. Bjerk? Ikke tale om! Treslaget har også vandret hit sørfra Europa et sted, endret seg med vekstbetingelsene her, krysset seg med et par andre avarter og endt som godt tilpasset vårt klima fra syd til nord. Men når ble bjerk egentlig norsk? April 1940? Når blir roser norske? Eller rododendron? Eller for den saks skyld; hvor lenge skal det være varmt nok i Norge før palmene som da kanskje står planta på Karl Johan er norske? Svaret er selvfølgelig åpenbart: Ingenting som vokser og gror i Norge er norske, akkurat på samme måte som at elg, torsk, ørn og maur heller ikke er norske. Ved nærmere ettertanke er kanskje heller ikke nordmenn egentlig norske. Vi har blitt det.

Norske naturvernmyndighetene har øyensynelig tenkt ut et svar på spørsmålet når en innvandret plante, insekt, bløtdyr eller krabbe blir norsk. Myndighetene har jo utviklet en rødliste over uønska innvandra arter i norsk fauna. Jeg mener å huske at lupin, spisslønn og skogskjegg sto på lista, sammen med kongekrabbe, brunsnegle og noe flere. Om ingen hadde utarbeida lista, ville disse artene med sikkerhet, som alt annet som bor her i Norge, etter hvert blitt norske. De ville tilpassa seg, kanskje utkonkurrert noen andre for å få god plass til seg selv en stund, og antagelig møtt motstand fra andre arter igjen som ville avgrenset utbredelsen. Det er slik naturens gang er. Akkurat som kultur er ikke natur en statisk størrelse, men vedvarende endring. Noe kommer og noe forsvinner.

Kampen mot innvandring av planter og insekter er like formålsløs som Don Quixotes, og desto varmere klima blir desto flere nye innvandrere får vi. Det er arter som beveger seg, eller snarere som blir beveget raskest, vi møter først. Nye snegler, marihøner, biller, veps, nematoder, sopp, lopper, midd og kakerlakker med land- og sjøtransportert ferskvareimport som planter. Frø fra mer eller mindre eksotiske arter av busker og trær spres langsommere med vind og fugler fra naboland eller fra parker og hager de står plantet. Treslag og busker som hagtorn, kirsebær, mispel, kornell, roser og alperips spirer fritt langt milevis inn i marka. Jeg har funnet varmekjær eik langt opp i dalsidene lenger nord. Det er ikke så kaldt der lenger. Det kommer til å vandre mange flere inn hit. Det er bare sånn det er, og slik det alltid har vært.

Hipp høst hurra

(Fra og med i dag av, vil du finne en nye hagesak hver eneste morgen på hagesenter.no. God, grønn frokost og heia deg :-)

(En av høstene mest lekne hageplanter, Sakalinbeinved (Euonymus planipes) FOTO: 2r

Høsten sniker seg like rundt hagehjørnene, klar til å fyre av bladfyrverkerier over hodene på oss. Planter som ikke eksploderer, har allerede hengt på seg alskens dingeldangel og fjas av fargerike frø, kapsler, frukter, nyper og bær. Hager flest står nå trippende klare til årets siste hagefest; høstkarnevallet.

Hvorfor plantene spjåker seg ut med alt dingeldangelet, er enkelt å forstå: Fruktene, bærene, nøttene, nyper og kapsler, enten de er spiselige eller ikke, er resultater av plantenes vårlige, hektiske seksualliv. De elleville bladfargene er det litt vanskeligere å forstå. Hvorfor i all verden strever plantene med den sminkejobben like før de skal legge seg for vinteren? Kunne de ikke bare ha strippet seg nakne og gått og lagt seg uten noe mer spetakkel? Svaret er enkelt; de er på nachtspiel!

Vi oppfatter blader som grønne fordi klorofyllet, stoffet plantene bruker til å drikke sollys, slurper i seg alle andre synlige farger fra sollyset enn nettopp grønt. Med sommersola høyt på himmelen, fråtser altså plantene i nesten hele sollysspekteret, og særlig i det blå.

Høstsola ligger lavt i horisonten. Sollyset blir rødere. Med kortere, kaldere dager blir plantene desperate etter mer lys å drikke. Derfor skifter mange farger, dropper klorofylldrikkecellene og super i seg de aller siste gulrøde sollysrestene med andre celler. Før lysfesten definitivt tar slutt er hver minste livgivende lysdråpe utnyttet og næringen fra bladene trukket tilbake til greiner, stamme og rot. Det er mye enklere for plantene å hente maten slik, enn å plukke den opp med røttene til våren fra råtnende blader på bakken.

Plantenes skrikende høstfarger skremmer også vekk flygende skadedyr på leit etter steder å overvintre eller legge egg. Høstfargefyrverkeriet er uten tvil hagens andre store klimaks. Det er all grunn til å leke med det også.

Våt blogg

Jeg tror ikke jeg har vært borti i våtere hagesesong noen gang. Jeg skulle satset på vannliljedyrking. I følge met.no er normalnedbør på Blindern for juli 81 mm. Det falt akkurat dobbelt så mye. Faktisk falt halvparten av normal julinedbør 31. juli (40mm). 
Du vanner

ikke hager da. Du øser dem.

Normal nedbørsmengde for august er 89mm, hevder met.no. Det ramla ned 148mm den måneden! Faktisk falt en tredjedel av all normal augustnedbør (29mm) på en dag (4. august). Hvor er Leif Juster når man trenger ham? Hva i i vileste granskauen er normalt?Jeg burde blitt sildefisker i stedet for gartner.
Alt i alt ligger jeg nå seks uker etter arbeidsplanen min for denne sesongen. Jeg håper værgudene drikker de seksti literene med vodka jeg sendte dem i går, og derfor sover resten av sesongen. For nå ser det jo litt bedre ut, gjør det ikke?

Rognebærtur

Omtrent på denne tida av sesongen en gang i forrige århundre, eller ved nærmere ettertanke faktisk i forrige årtusen, vandret jeg sammen med en hurv gartnerstudenter omkring på stiene i Lierskaugen. Tursjef var rektor Albrigt Myrstad fra Jensvoll gartnerskole, landets daværende grønneste grønne fagskole, som Gudmund Hernes reformerte t

il

det ugjenkjenneligste søl noen få år etter vi slutta. Målet med skaugturen var - eh, målet var å eeh.. målet var et eller annet som hadde med Lierskaugen å gjøre. Jeg kan jo ikke huske alt heller. Dette skjedde tross alt i forrige årtusen. Dessuten ble jeg et øyeblikk så satt ut av Hernes skolereformer at jeg mista tråden.

Rektor Myrstad vandret, eller snarere travet med freidig mot iført langskaftete gummistøvler og en eller annen uformelig vadmelsjakke, og fagskravlet ganske ustoppelig. Det gjaldt å følge med. Mye av det han øste ut av seg verken fantes eller finnes i fagbøker. Slikt heter praktiske erfaringer. Det meste av det vi gartnere planter og sysler med lever mye lenger enn oss selv. Eldre kollegaers erfaringer er derfor alltid gull.

Myrstad nappet stadig vekk til seg en kvast rognebær, stappet bærene i gapet og smatta like vellystig tilfreds på bærene som en fireåring med gapet fullt av seigmenn og melkesjokolade. Han spytta stilker og kanskje et par blader og fortsatte enetalen med litt seigt rognebærskinn mellom tennene om mye annet grønt jeg ikke husker alt av. Men jeg husker rognebærstilkene ut av gapet hans. Og jeg husker jeg selv prøvde å være like karslig og grønn og skaugbjønn som ham, og stappa en kvast rognebær i gapet jeg også. Jeg konkluderte raskt med at rå rogn passer dårlig en gane vokst opp blant fiskepinner i Bærum øst, og at ville ta noen år til å bli karslig skaugbjønn med rognekvaster ut av gapet.

Rogn har siden sittet godt fast i skallebarken min. Gul vårblomstring med svak duft og humlemagneter på våren. Slanke stammer og fjærlett, dansende bladverk på sommeren. Oransje smykkeanheng av sure bær og sprakende høstfarger i løvet på høsten. Hva mer kan du be en plante om?