Skogskolen

Vel er jeg gartner, men mest er jeg en skogens mann. Det er derfra faget mitt henter meg inn igjen når jeg sporer av. Var det ikke Jens Stoltenberg som sa at han ikke går i skogen for å koble av, men for å koble på? Skog griper dypt i meg. Ingen skole er mer presis. Jeg gir farfar skylden. Han dro meg tidlig med til fjerne, sivomkransete tjern med meitestang etter abbor, nappet med seg sopp på turen og smakte på alt. – Giftig! spyttet han og stekte resten i smør og abbor på messigprimus. Jeg spiste i armkroken hans, snuste furukvae, vammel ull og snadderøyk, lærte å ligge stille og dypt i blomsterenger og følge biene mot himmelen, tygge gresstrå og lytte til skumringeventyr om hule eiketroll, oldgamle furukjemper, kongebjerk og rognebær og bjørn og elg og den gangen han tom for ammunisjon måtte kvele et skadeskutt rådyr. Jeg kjenner fortsatt hvor dypt det kom fra: – Det ble slutt med jakta da. Jeg tråkker ikke i hans fotspor når jeg vandrer nå. Jeg følger mine egne, i min skog i marka. Jeg flyttet hit som seksåring og har altså snart gått på tur her i femti år. Jeg kjenner trærne. Jeg kan gå meg vill, og likevel vite hvor jeg skal. Nærskogen har blitt granåker med årene og grenden jeg vokste opp forstad. Barndommens smale skogsstier breier seg nå ut over lyngen som barkdekkete skøyteskiautostradaer. Vinterstid snør ikke snøen, men brøler ut av galvaniserte snøkanoner som mest ligner forlatte, anorektiske metallelefanter sommerstid. Vinterfolket går kledd som om OL er like om svingen. Sommerfolket jogger bløtt på bark med grøftekanter fylt av næringsrik kompostsaft hvor skogsfremmede plantesamfunn spirer i hundre. Byen kryper innover og sprer seg, tenker jeg. Vi blir fler og vil ha mer. Jeg står i faglig spagat: Halve meg gledes over at så mange er ute så ofte. Resten rives av tanker om det virkelig er nødvendig å tilrettelegge så godt? Jeg finner ikke svar. Siden nærskogen ikke er skog lenger, går jeg dypere inn og langt lenger nå for tiden, helt inn dit granåkerne viker plass for lysåpne furumoer befolket av stumme trekjemper og vidstrakte myrlandskap hvor stålisen synger med bitende barfrostklang og fugler med sjeldne språk . Det passer meg bra. Jo eldre du blir, jo lenger bør du gå. Kanskje når jeg hundre kilometer før jeg fyller hundre?

Nesten først

Som i år brukte fjorårsvinteren litt tid før den falt på plass utenfor døra mi. Høyere oppe i marka, la snøen seg tre-fire uker før. Jeg bannet over fjellskoa mine hver gang jeg nådde skigrensa, og tok meg faen på at ”neste år skal jeg løpe med skia i henda opp hit fra første mulighet”. Det var ni kalde hjemme i dag, og de ble med hele veien.



Omtrent i høyde med Østernvann lå snøen skibar, om ikke akkurat for de dyreste nyeste skien, så i alle fall for de eneste skia jeg har. Etter noen år ligner skisålene noe som en eller annen utrolig talentfull treåring har forsøkt å høvle flate med stjerneskrutrekker. Med et slikt utgangspunkt spiller litt grus i løypene mindre rolle, i hvert fall i oppoverbakke. I full fart nedover derimot innbyr grusete løyper skikjøring på interessante bråstoppopplevelser John Cleese ville misunt meg.

Bikkja og jeg var ikke først i sporet der oppe i dag. Etter sporene i føykasnøen over holka på skogsbilveiene oppover å dømme, var en syklist, en fjellstøvelgåere og minst to skigærninger før meg på vei opp til målet; Triungsvann.



Der oppe fortsatte sykkelsporene over isen. Bikkja og jeg fulgte løypa langs skogsbilveien videre. Hun pesende etter med tunga slengende ganske blå ut av gapet. Jeg pesende foran uten tunga ute, men med høytknirkende ledd og Norsk Melkesyrefabrikk på full produksjon i bein og armer. Det er måneder og kiloer siden sist bikkja har løpt. Sommerstid tusler vi sammen. Knærne mine kan ikke annet lenger, men vinterstid sklir jeg fort unna mens hun halser etter. Vi blir i god form sammen slik.

Fryden ved gå oppover, er selvfølgelig nedturen. Kinetisk energi, heter visstnok den energien du fyller på tanken ved å slepe vekta di oppover, og som du siden overlater til gravitasjonskreftene til å tømme ut igjen. Uansett krefter og energi; en varm og melkesyrefyllt kropp, blir neppe særlig mindre støl av å stå stiv nedover igjen i ni kalde, men himmel og spagater så godt det gjør å suse nedover. Jeg er overbevist om at gleden ved å gli er genetisk betinget for mennesker.

Jeg har ikke skrevet noe her siden i mars. Hverdagene som Slottsgartner krever mye plass. Jeg skal prøve å komme igang igjen nå i vinter. Kanskje kommer jeg igang med å få redigert ned siste bokmanus til noe fornuftig også. Kanskje skulle jeg prøve ut første kapittel her på deg? Kunne du tenke deg å lese det og gi meg en tilbakemelding på hva du syntes? Det ville faktisk både vært til stor hjelp og veldig morsomt.

Litt annerledes

Jeg har flyttet litt rundt på sakene her på hagesenter.no.
Klikker du nå på Signaler, finner du tekster som oftest ligger litt på siden av det nyttigste hagefagstoff.
Hag det gøy!

Alt for søt

Om supersøtplanten Stevia ble tillatt, ville verdens sukkerindustri gått på trynet. Slikt skjer ikke.

Tenk deg at du oppdaget en plante med omlag 200 ganger så høyt sukkerinnhold som sukkerrørplanten av en sukkertype som ikke gir tannråte, kan nytes av diabetikere, som ikke inneholder en eneste liten kalori, og som atpåtil var latterlig enkel å dyrke. Ville du satt den i produksjon, solgt den og drømt om millioner ramlende inn på kontoen? Glem det. Selv om steviaplanten oppfylle alle disse suksesskriteriene, er den dørgende forbudt. Det er ikke lett å finne noen rasjonell forklaring på hvorfor.

Da stevia kom på helsekostmarkedet i USA på 80-tallet, reagerte ingen. Først når planten fikk betydelig oppmerksomhet som et utmerket alternativ til tradisjonelt sukker, våknet den ikke helt ubetydelige amerikanske sukkerindustrien. Etter det som mange hevder var utilbørlig press på det amerikanske mattilsynet (FDA - US Food and Drug Administration), dukket stevia tidlig på 90-tallet opp på listen blant de skumle og forbudte tilsetningstoffene. Foringsforsøk på rotter og mus allerede på 80-tallet hadde visstnok vist at steviosid, det kraftfulle søtstoffet i stevia, reduserte forsøksdyras forplantningsevne. Slikt skal en selvfølgelig være meget varsom med. Ingen med vettet i behold vil finne på å godkjenne et næringsmiddel som nærmest kjemisk steriliserer befolkningen. Med vestens forbruk av godis og cola, ville det neppe tatt mange årene om stevia skulle erstattet sukker.

Det tok ikke lang tid før det samme forbudet ble innført i EU med samme argumentasjon. I 2003 forbød det norske Mattilsynet mot steviainneholdende matvarer og helsekost med begrunnelse at det "ingen har klart å fremlegge dokumentasjon på at søtningstoffet er helsemessig trygt".

Foringssforsøkene på rotter som amerikanske FDA i sin tid viste til, som altså resulterte i EU-forbud og rask norsk oppfølging, er det få som klarer å spore opp kilden til. Blant ihuga "stevianere" hevdes det at doseringen på rottene skal ha tilsvart omlag 30 kg stevia per døgn for et voksent menneske. Et slikt forbruk av nærmest hva som helst trives ingen med. Leveren din knekker før du har kommet til tretti kilo gulrøtter på en døgn. Det holder forresten med tre-fire kilo rabarbra. Begge er som kjent veldig tillatt.

En omvei rundt forbudet i Norge er å selge stevia som grønn prydplante og ikke en urt med spiseanbefaling. Skulle du etterhvert dumpe borti en, anbefaler jeg å koke bladene i vann, fryse steivialaken til isterninger eller lagre den i flasker i kjøleskapet og bruke det som søtningsmiddel til te og annet søtt drikke. Om du har tenkt på veldig mange flere barn, bør du unngå å pøse i deg litervis hver dag.

Googler du stevia (2 530 000 treff) lover jeg deg fornøyelig lesning. "Stevianerne" later til å lede an med et halv hestehode på sukkerindustrien. Mens du lurer på hva som er sann, seriøs forskning eller sukkerindustrien finansierte propaganda, kan du låne tanken til at om stevia ruinerer forplantingsevnen og får sædceller til å svømme forvirra, baklengs i ring, hvorfor i all verden finnes det fortsatt folk i Paraguay, der har de brukt stevia som søtningstoff i omlag 1000 år? I Japan, Kina, Thailand, Korea, Israel, Brasil og Uruguay dyrkes planten kommersielt i stor stil. Jeg har på følelsen av at det ikke er blitt færre folk med årene der heller.

(Artikkelen er også publisert i Dagbladet)

Hasjhus

De siste ukene har flere politikammere i Oslos nærkommuner avslørt femten marihuanaplantasjer. De er svært likt organisert: Man leier et hus, tetter igjen alle vinduer med aluminiumsfolie, monterer en haug av lysstoffrør, en avtrekksvifte eller tre og installerer et automatisk dryppvanningsanlegg. Så er det bare å så frø i store nok potter. Med en husleie på fire-fem tusen i måneden, og utsikter til noen kilo avling fra 400-500 planter, behøver du ikke å kunne mye om priser for å forstå at dette er god butikk. Det er ikke det. Det er en jævlig dårlig butikk.

Ettersom den ene plantasjen etter den andre er avslørt, stengt og innholdet antagelig brent, har mer eller mindre lattermilde journalister fra en del aviser og et par radiostasjoner ringt og spurt hva jeg mener, hvordan plantene dyrkes, om det virkelig er så enkelt og så videre. I tillegg strømmer det på med dustemailer fra privatpersoner. Jeg svarer det samme til alle, og ber pent nå om å få slippe unna med dette:

Jeg vil ikke ha noen mening om legalisering eller ikke. Den ene eller andre millionen av nordmenn som har prøvd cannabis, og opplevd hva stoffet kan føre med seg, utfyller den oppgaven langt bedre enn meg.

De marihuanaplantene som dyrkes i avsondrete plantasjer, stammer med stor grad av sikkerhet fra genmanipulert frø. Cannabis sativa er en av de mest manipulerte plantene vi har. Plantasjeplantene inneholder trolig 30-40 ganger så høyt innhold av det virksomme rusgivende stoffet THC (delta-9-tetra-hydro-cannabinol) som i naturlige planter. Vi har altså å gjøre med en lumsk dopbombe som kan slå vettet ut av skallen på den mest tjukkskalla. Å dyrke slikt kommersielt for siden å tjene penger på dritten, har jeg ingenting til overs for. Jeg liker ikke våpenfabrikker heller.

Cannabis er samtidig en skattet kulturplante som dyrkes i tonnevis på kommersielle cannabisplantasjer over hele verden. Fra denne arten cannabis utvinnes utrolig slitesterke tekstiler som brukes i alt fra flysetetrekk til klær. Planta vokser utrolig raskt og er svært lite utsatt for sykdommer. EUs landbruksprogram støtter en lang rekke dyrkingsforsøk. Den kunne utmerket vært satt i produksjon utendørs i Norge også, men det er forbudt fordi den til forveksling ligner den rusgivende cannabisplanta. Akkurat den logikken har jeg litt problemer med å forstå, men skjønner at det blir en utrolig slitsom oppgave for politifolk om de må vimse rundt i alskens cannabisåkere for å sjekke hvilke planter som virker og hvilke som er harmløse. Kan jeg slipper flere henvendelser om cannabis nå? Please.

www.motgift.no