Ingen rose fra Hawaii

Vi er lurt alle sammen. Hawaiiroser kommer aldeles ikke fra Hawaii, men fra Kina. Dessuten er den Malaysias nasjonalblomst.

Hawaiirose het opprinnelig hibisk på norsk, etter sitt botaniske navn Hibiscus. Siden en hibisk høres ut som en speisa, firbent, farlig kjøter, og hvertfall ikke en trivelig, blomstrende stueplante, forstår jeg godt at mange lette etter nytt navn. Hawaiirose klinger absolutt bedre, og det vokser en hibiscusart på Hawaii, men det er altså ikke den du får kjøpt i butikken. Den er kinesisk og heter Hibiscus rosa-sinensis. Navneforvekslingen har ikke bare akademisk interesse:

Du har sikkert sett hibiskus brukt som formklippa hekker i Syd-Spania og på Kanariøyene. Jeg har sett utgamle eksemplarer klippet til bonsailignende trær i Italia. Rundt om på kloden vokser alt fra ville dvergarter med ørsmå, blekrosa blomster til fem meter høye hibiskusbeist med knallrøde, vaskebøttestore blomster. Alle er andre arter enn de du får kjøpt i blomsterbutikken. Små pottehibiscus forblir små, og egner seg dermed bare som hekk mellom din og naboens balkongkasse. Du får dem i alskens farger, særlig i spekteret fra blek gulig til dyp skarlagen rødmende, men selvfølgelig også hysterisk glorete fargeblandinger som gartnere uten grunnkurs i fargelære har krysset fram.

Som med de aller fleste blomstrende potteplanter, trives hibiskus best i kjølig vintertemperatur inne. Blir det varmere enn 14-16 grader i stua, gir den seg ikke, men setter stadig nye knopper og ender med å slite seg ut. Det er altså ikke din skyld at en ivrig hibiskus plutselig gir opp, kutter blomstringen og blir slapp. Du kan får den i gang igjen ved å sette den kjølig på soverommet. Etter tre-fire uker som romkamerat, potter du den om i en ett nummer større leirpotte. Ingen planter trives med plastpotter. Gartnere bruker plast utelukkende fordi de tåler mer, er lette og følgelig billigere å transportere.

Bruk saftig, godt jord og ikke spar på gjødsel. Hibiskus er en grådigper. Velg et flytende gjødselslag med så lavt nitrogennivå (N) som mulig, og så høyt fosfor- og kaliuminnhold (P og K) som du finner. Høyt nitrogeninnhold gir strekkevekst og mye blader. Fosfor og kalium bidrar mer til blomst- og rotutvikling. Etter ompotting skjærer du ned omtrent en tredjedel av høyden og setter den tilbake i stuevarmen.

Sommerstid skal hibiskus ut. Plant den rett i bakken et skyggefullt sted med potta på. Ikke glem å vanne den. Selv om det vil trekke opp noe vann opp gjennom pottehullene under, vil det neppe være tilstrekkelig. Blomster kan brukes som syrlig smakstilsetning til te eller alene som hibiscuste. En teskje tørket blomst trukket i fem minutter kokvarmt vann i en kopp, virker godt mot hoste og er unektelig slimløsnende.

Badejungel

Si ordet "jungel" og 99% av befolkningen svarer "Tarzan". Flere burde svart "badet".



Ingen andre steder i huset ligner klima på badet så til de grader på jungelen. I varmen og fuktigheten der kunne planter nærmest grodd opp ad vegger og tak. Dette er ikke et gartnerisk fantasifoster om planters paradis, men en grønn mulighet alt for få har grepet fatt i. Alt handler om riktig vegetasjonsvalg og lys.

Sparelamper er en genial oppfinnelse. Lysspekteret lampene avgir er så nært til planteperfekt at man skulle tro lampene var funnet opp for dem alene. I tillegg spiser lampene nesten ikke watt. Du ruineres ikke av å la dem stå på litt ekstra. Avhengig av hvor stort badet er, vil to til tre 11 watts lampepunkter påslått 14-16 timer daglig være tilstrekkelig for så mange ulike planter at om du velger alle, får ikke du plass.

Fuktighetsnivået på badet er ofte så høyt at plantene drikker lite. Selv med tillleggslys, vil ikke plantene spise nevneverdige mengder heller. Derfor holder omtrent 1/10 av anbefalte gjødselmengder. Til gjengjeld gjødsler du hele året. Planter har med sikkerhet luftrensende effekt, men ulukt fra periodisk tidkrevende aktiviteter på badet, klarer plantene neppe å få bukt med. Jeg tviler på at planter mistrives med godlukt på boks, parfyme- og såpedufter, men klor- og salmiakkduft kan knekke en del. Vær derfor ivrig utlufter om du bruker sterke rengjøringsmidler.

Fra planter som står i jevnt fuktig jord, spretter det ofte opp like mange småfluer som plantedeler. Disse irriterende småfluene er egentlig ikke fluer, men oftest hærmygg. Du tar knekken på levevilkårende deres ved å stikke to-tre fyrstikker med den røde siden opp i hver potte. Jeg vet ikke hvorfor det virker, men det gjør det. Drysser du i tillegg et flortynt lag chillipulver oppå jorda, overlever bare kamikazemygg. De finnes heldigvis ikke.

Hva slags planter?
Planter med svære bladflater har oftest blitt slik fordi de har øvd noen tusen år på å suge til seg det sparsomt sildrende sollyset som treffer skogsbunnen. Med svære blader fanger de det minste lys. Mange av de mest kjente inneplantene stammer nettopp fra skogbunnen, eller fra trekronene i jungelstrøk. Andre planteslag vant med små posjoner sollys, løser oppgaven med flortynt bladverk som det til gjengjeld er utrolig mye av. Den samlete bladoverflaten blir altså kolossal. Noen få planteslag tilpasser seg nærmest hva det skal være, og vokser godt bare de får vann.

Hva skal du velge?
Kaktus eller sukkulenter og bregner er badeplanteslagere. De fleste tornete kaktusarter trives absolutt ikke i fuktig miljø, men stammer fra ørkenen og bør få stå i stueørkenklima. Tornefrie sukkulenter med feite blader og bradrosetter er trolig et bedre valg. Bregner har ofte behov for mer lys enn det badet kan tilby, men siden det finnes myldere av bregnearter, er det all grunn til å prøve fler. Den norskproduserte "Green Wave" er verdt et forsøk. Eller orkideer? Blant klodens mer enn 15 000 ulike orkidéarter, garanterer jeg for at minst ti sorter overlever på badet. Mange orkidéer står plantet i bark. Den fugerer mest som ankerfeste. Plantene henter vann og næring med luftrøtter og bladverk så og si rett fra lufta. På badet er det nok. Drømmebadeplanten heter Phalaenopsis og selges under navnet orkidé. Andre gode orkidéer er Zygopetalum, Cymbidium, Colmonara, Encyclia og Miltonia.

Her har du i tllegg et lite knippe grønne planter som vil trives på badet:

Ungkarstrøst - Aglaonema
Gullranke - Epipremum
Elegantbergpalme - Chamaedorea
Bitterblad - Dieffenbachia (giftig)
Dragetre - Dracena spp.
Eføy - Hedera helix
Hjortebregne - Platycerium
Treklatrer - Philodendron
Bajonettplante - Sansevieria
Fredslilje - Spatiphyllum
Syngonium - Syngonium
Vandrer - Tradescantia
Stuebambus - Pogonatherum paniceum
Mange porselensblomstarter - Hoya ssp.
Mange trådsukulenter - f.eks. Rhipsalis-artene)
Flere bregnearter
Streptocarpus-arter

Guzmania

Et par-tre hundre år før jeg ble gartner, fartet mine fagforfedre, for det var ingen kvinner blant dem, rundt omkring over alt på kloden på jakt etter nye botaniske mirakler. Enkelte av dem kalte seg kanskje botanikere eller leger eller apotekere, men gartnere var de alle mann.


Italieneren Chrisopher Columbus ved første landkjenning etter ferden over Atlanteren i 1492.

Det var for så vidt ikke så merkverdig at plantedoktorene var med over alt. Seksten- og syttenhundretallets gigaformuer ble bygd på planter; krydderplanter, tekstilplanter, medisinplanter, planter til fargestoffer, planter med frukter , grønnsaker, trær - og selvfølgelig hageplanter i alle mulige og utenkelige former. For gartnernes oppdragsgivere betydde nyvinningene enda mer rikdom. For gartnerne selv innebar nye funn ikke sjeldent at de fikk heftet sine eller sine oppdragsgiveres navn til plantene de fant. Gartneren Lawson har gitt navn til hauger av planter med etternavn lawsonia. Begonia heter det fordi oppdageren av planten, munken Charles Plumier, ga den navn etter sin botanikkinteresserte sponsor Michel Bégon, som var britisk guvernør i Canada. En navneliste over alle planter med gartnernes navn knyttet til kunne fortsette til flere kilometer utenfor denne skjermen. Jeg nevner en til, men jeg må skrive en liten omvei før jeg kommer så fram:

Som du kanskje vet, er jeg ihuga paragliderentusiast. Vi er mange med samme dilla. Det er nemlig slik at har du først fløyet, lander du aldri helt igjen. I januar måned hvert år tilbringer mange flyvedyktige venner noen uker i småbyen Valle de Bravo omlag ti mil vest for Mexico City. Stedet er Mekka for oss høyt-og-langt-flyvere. Få steder i verden byr på mer stabile værforhold. På fjorten år har det visstnok regnet et par-tre januardager, men da ramla til gjengjeld himmelen ned.

Vi flyr fra en om lag 2200 meter høy furukledd åskam noen mil utenfor Valle de Bravo. På gode dager flyr vi lett hjem og lander etter en times tid ganske midt i byen, like ved nabobaren til der vi bor. De har himmelsk god øl der. På bedre dager flyr vi alle andre steder, og haiker oss hjem i oftest rustskranglende, prustende vrak som nesten uansett hvor overfylte de er av smilende meksikanere, alltid stopper for en trengendes tommel og mulighet for noe lettjente pesos. Takk for at du fulgte med på omveien helt hit. Her kommer plantepoenget:

I påvente av passende startforhold på morgenkvisten ved åskammen utenfor Valle de Bravo, tusler jeg ofte rundt blant furuskogens kjemper. Jeg er på gartnerekspedisjon da, og føler meg litt beslektet med mine grønne fagfeller fra tiden da verdens nye kontinenteter ble oppdaget sånn en gang på 1600-tallet. Til min store glede oppdaget jeg et år en art epifytter, eller en slags orkidéform, oppe i trekronene i furuskogen. Jeg gjenkjente den raskt som en av våre mest brukte stueplanter; Guzmania.

Denne pussige krabaten som klamrer seg rotløs fast i furutrærne, ble første gang beskrevet den spanske gartneren Anastasio Guzman. Han fartet omkring nettopp i disse områdene i Mexico en gang sent på 1700-tallet. Ingen vet så mye om arbeidene til Anastasio. Det meste av opptegnelser hans fra studieturen i Mexico, Argentina, Peru og Chile var forsvunnet da han ble funnet død i byen Los Llanganates i Equador i 1807. Men det vi vet er at gartneren Guzmann sviktet sine oppdragsgivere og sitt gartnerfag, og dro i stedet på jakt etter inkaenes tapte skatter, som han selvfølgelig ikke fant før han døde. Men guzmania fant han, og ble likevel udødeliggjort av den. Jeg undrer meg ofte på hva som egentlig skjedde med ham.

Pirrer ikke fortellingen fantasien ørlite grann? Hva drev egentlig Guzmann til å svikte sine velgjørere? Hvem var han egentlig for en fyr? Og hva holdt alle de andre hundretalls botaniske pionerene på med på den tida? Jeg kan gi deg et ganske sikkert svar:

Alle de grønne krabatene vi hygger oss med i stua har lange fortellinger å fortelle. Det kommer mer her.

Ork-idéer

Da jeg var guttunge gikk jeg sjeldent glipp en eneste NRK fredagsdetektime. Den detektiven jeg husker aller best, var den relativt omfangsrike kjeltringfangeren Frank Cannon.

Hver fre

dag brukte han orkidéhuset sitt som tenketank når han sto fast i en sak. Den svære Cannon med korte pølsefingre blant sarte sjeldne orkidéer, har aldri sluppet taket. Ikke orkidéene heller, men mine er mye enklere å få til enn Cannons. Dessuten er de vanedannende.

Inneorkidéer flest er epifytter, det vil si at de lever på andre uten å utnytte dem. Butikker flest selger Phalaenopsis. De er enklest å ha med å gjøre. De spiser med røtter i friluft og drikker med hele kroppen. Alt som skal til for å holde dem igang er altså en jevnlig dusj. De du får kjøpt står gjerne i grove barkbiter. Det skal de få fortsette med.

Setter du orkideen i en potteskjuler så dyp og trang at plastikkpotta blir hengende fem-seks centimeter over bunnen av potteskjuleren, og fyller vann i bunnen, damper vannet opp til planten. Bytt vannet minst hver fjortende dag og bruk gjerne litt orkidegjødsel.

Orkideer trives godt med nydusjet bladverk og blomst en gang i ny og ne. Oftere enn hver uke kan øke faren for soppangrep. Bruk gjerne litt flytende plantegjødsel, kanskje i en tiendedel så sterk oppløsning som anbefalt på flasken, i dusjevannet. Gi alle alle andre grønne planter en dusjomgang samtidig. Bare planter med hårete blad kan mistrives med slik bladgjødsling, og da oftest bare i sterk sol. Sola svir bladskader gjennom vanndråpene.
Mine orkideer ender alltid blomsterløse ettter en måneds tid. Etter et fire-fem ukers opphold på kaldt soverom, setter de blomstrende igang igjen og blir nesten like flotte som da jeg kjøpte dem. I ventetiden kjøper jeg oftest utålmodig en ny. Holder jeg på lenge slik, får jeg kanskje jobb i detektimen, som en fortynnet utgave av Frank Cannon?

Viagra for blomsterkvasten

Potensmiddelet Viagra har trolig samme virkning som nitrogenoksydinnholdet i blomsternæringsposen. Jeg ville ikke prøvd motsatt.

Snittblomster flest står lengre om vasevannet inneholder litt næring, men viktigst av alt er å sørge for at vasevannet er friskt. Om snittblomster får den minste sniff av forråtnelsesgasser, enten fra seg selv eller nærliggende frukt, gir de opp vaselivet ganske raskt. Det betyr at om du sørger for at snittblomstenes blader ikke står i vasevannet, konsekvent fjerner visne og gulnende plantedeler, holder frukt langt vekk fra buketten, skifter vann ofte, holder de seg i form litt lenger. Om du i tillegg holder buketten unna direkte sollys og varme ovner. Om du gidder å sette blomstene et kjølig sted nattestid, for eksempel i gangen, holder den enda lite grann lenger.

Posen med næringssalter som bør følge med buketter når du kjøper dem, har i grunnen to fuksjoner. Næringen holder blomstene potente lenger. Samtidig hindrer næringssaltene skadelig algevekst i vannet, men ikke i uendelig tid. Jeg har derfor alltid stående en flaske flytende næringsoppløsning til vasevann i huset. Slik kan jeg skifte ut vasevann ofte og samtidig holde en viss næringsmengde på plass.
Selve vasen har faktisk også betydning. Mange snittblomster holder faktisk lenger i vaser av tinn eller kobber enn i vaser av glass. Årsaken er at mikroskopiske mengder metall løser seg i vasevannet, noe som hindrer algevekst.

Jeg har hørt mange ulike kjerringråd om ulike spesialtilskudd til vasevann. En teskje potetmel i vasevannet skal visstnok hjelpe tulipaner til å holde lengre, to spiseskjeer vodka skal holde fresia oppegående, 50% sitronbrus i vasevannet hjelper nelliker til å holde for lenge, asters trives med sukker, roser med knust B-vitamintablett og altså alle med et milligram Viagra. Uansett hvilken kjerring du hører på: Det viktigste er frisk vann.

Tors tips:
Hvis du glemte å få med deg blomsternæring til buketten, kan du mekke din egen: Løs opp og 5 – 6 sukkerbiter i en liter lunkent vann. Tilsett en teskje husholdningseddik eller klorin i vannet. Rør godt om.

Her har du korte tips knyttet til vann for en del av de mest kjente snittblomstene. Om roser kan du lese flere andre steder her på www.hagesenter.no

Tulipan
2-3 uker
Opprinnelig fra Tyrkia. Til Europa omkring 1550. Velg langstilkete framfor korte. Stilken snittes 2-3 cm, settes i kjølig vasevann. Plantenæring ikke påkrevet. Ikke fjern plasten av buketten før etter fire-fem vasetimer.

Alstroemeria
2-3 uker
Opprinnelig fra Peru og kalles gjerne inkaenes lilje. Skråsnittes, settes umiddelbart i lunkent vann med næring.

Freesia
1-2 uker
Stammer fra Afrika. Finnes i et hysterisk antall ulike farger. Skråsnittes og settes umiddelbart i lunkent vann med næring i.

Cymbidium
2-3 uker +
Egentlig en orkidéart fra subtropisk Asia. Snittes og i kaldt vann med en to-tre dråper klorin i.

Nellik
2-3 uker
Diger blomsterslekt og vill nesten på alle kontinenter. Tåler bank og juling. Snittes og settes i lunka vasevann med blomsternæring, alternativt 1/4 sitronbrus og vann.

Eustoma
2-3 uker+
Kalles av og til Lisianthus, men det er feil. Fra Mellom- og Sydamerika. Snittes skrått og settes i lunka vasevann med næring.

Hyansint
1-2 uker+
Stammer opprinnelig fra Iran og Turkmenistan. Norsk navn svibel er egentlig bare det tyske ordet for løk. Rettsnittes1-2 cm, bruk kjølig vasevann, ikke fjern plast eller strikk før etter tre-fire timer.

Calla
2-3 uker
Vill i Europa og egentlig ingen blomst, men et sammenkrølla høyblad. Rettsnittes 1-2 cm, snurr en tapebit rundt enden av stilken så den ikke flises opp og krøller seg i vannet, bruk lunka vasevann og 2-3 dråper klorin.

Lilje
2 uker +
Kraftigduftende og svært letthåndterlig. Skråsnittes og settes i lunka vasevann med plantenæring.

Protea
3-4 uker+
Sør-Afrikas nasjonalblomst. Holder neste for lenge. Skråsnittes og settes i varmt vasevann med 2-3 dråper klorin.

Blandingsbukett
1-3 uker
Uvisst opphav. Settes i kaldt vann med plantenæring. Røsk opp det som visner etterhvert.

Innflyttere

Jeg er ikke særlig taktisk av meg. Snarere tvert i mot faller jeg stadig vekk i spontane fristelsesfeller, og særlig i grønne fristelser. Derfor er jeg lykkelig eier av en del eksotiske trær jeg heller ikke i år klarte å gå forbi.

Selv om de fleste av eksotene mine som calamondin, sitron og oliven tåler en minustrøkk i hue eller to, fikser ingen av dem en hel norsk vinter. De må altså inn, men ikke sånn uten videre. For ei eksotisk plante er det å flytte inn i vinterstua fra norsk utesommer omtrent som om du skulle kledd på deg superundertøy og Polardundynedressen, satt deg i badstua med beina i pisselunka vann, bøtta ned et par liter kokvarm te og samtidig stappa i deg en diger pose potetgull. Om du ble kvalm eller småsjuk av oppholdet, kunne du bare reist deg og gått ut, kledd av deg og tatt en kald drink. Planter er dårlig til å gå. Mistrives de, stikker de av på mer dramatiske måter. De starter med å kle av seg bladene, og ender som peisved.

Plantene mine fra ekvatorialområdene skjønner ikke det døyt av norsk vintermørke. Selv om de er vant med at det er kjøligere og våtere på vinteren, er dagen der de kommer fra omtrent like lang dag som natta hele året rundt. Planter bruker lys til å fordøye næring og vann. Varmen regulerer også forbruket. Uten lys, stopper de nærmest opp og sulter. Uten lys og mye stuevarme skjønner de ikke bæret av. Et halvt år inne i stua i vintermørke er ikke noe et Grete Rohde-kurs for planter. Det er et torturkammer.

Hemmeligheten med å få eksotene til å trives bedre inne vinterstid, heter altså mer lys, mindre varme og slankeprogram med minimal vanning og forbud mot plantegjødsel. Hverdagsløsningen heter tidsur og tolv timer lys, sparepærer som gir det vekstlyset og nattesenking av stuetemperaturen til 14-16 grader, altså ganske smart, miljøvennlig og økonomisk. Ved nærmere ettertanke; kanskje det ikke er så dumt å falle for eksotiske trær likevel?

Er stua blitt flyplass?

En ting slår aldri feil i norske stuer nå vinterstid. Fra et eller annet tilsynelatende merkverdig, bortgjemt og hemmelig sted dukker det opp horder av svarte, små fluer som svermer som ville gale rundt overalt, og særlig der du sitter. De gjør ingen annen skade enn å irritere vettet av deg - og meg, og blir du først hekta på å irritere deg over dem, får du ikke gjort noe annet. Enkelte kaller dem surjordsfluer, svartfly og stueflue. Som oftest er det feil. I ni av ti tilfeller har vi med hærmygg å gjøre. Den tilhører en diger familie insekter med minst tre tusen ulike arter. Om noen få forskere får noen hundredels promiller av det det koster å fly en romferge et halvt sekund, og bruker penga på å lete i regnskoger etter flere, finner de sikkert tre tusen arter til, og kanskje noen ti tusen arter annen nyttig moro samtidig. Romferger?!? Pøh! Nok om det.

Hærmyggen er en omlag 3-4 mm svart flyver som dukker opp fra egg og larver i de øverste centimeterene av pottejorda på stueplanter. Eggene kan ligge og hvile i månedsvis, og klekker først når jorda rundt har holdt høy fuktighet over lang tid. Det skjer jo gjerne nå på vinteren fordi du fortsetter å vanevanne slik du gjør om sommeren. Nå vinterstid drikker ikke plantene så mye. Vintervanning bør derfor oftest reduseres til en halvpart av hva du pleier. Resultatet av vanevannning er uungåelig overvanning. Konsekvensen er soppdannelser i jorda, og det er nettopp denne soppen hærmyggeggene venter på. De nærmest usynelige sopphyfene i jorda er nemlig hærmygglarvenes livrett. Bare dumme hærmyggegg klekker før soppen finnes i rikelige mengder. Dumme egg finnes ikke.

Etter et par uker i larvestadie, forpupper de seg og blir til hærmygg som siden svermer rundt over alt på jakt etter nye eggleggesteder. Selv om svermene riktignok er til å bli halvt klin kokos av, skader ikke myggen plantene. Heller ikke larvene skader voksne planter, men kan i store mengder gnage i stykker smårøtter på barneplanter.

Løsningen på hærmyggproblemet er latterlig enkel: Ikke vann potteplantene dine før de øverste 2-3 cm er tørket opp. I tørr jord trives ikke soppen larvene er avhengige av, og går i dvale. Alternativt kan du vanne plantene underfra på skåla. En enda mer snedig måte å kvitte seg med hærmygg på, er å kjøpe et par kjøttetende planter, for eksempel Sarasenia, Nepantes eller Drosera. Slapp av, det er ikke deg jeg tenker at plantene skal jafse i seg, men hærmygg, og kanskje noen bananfluer til dessert.

Dropp bladglans

Spraybladglans på spraybokser er noe ubrukelig møkk! Å spraye en skitten, støvete grønn stakkar med slikt, kan sammenlignes med at du våkner om morgenen, ikke kjenner deg igjen i speilet, rister på hodet, sminker deg og skjuler skrekkelighetene med sminke. Du gjør jo ikke det. Du tar deg en dusj og kanskje et par kopper kaffe før du setter igang. Du sminker ikke vekk møkka, gjør du vel? Derfor sprayer du heller ikke planter med blandglans

Ta heller med deg plantene i dusjen. Pakk inn potta i en plastpose før du begynner så ikke det blir for vått i potta og jordsøl i hele badet. Slik får du av støvet. I ukene ette dusjer du dem med vann en halvliters dusjeflaske med en teskje Zalo og en teskje olivenolje og gjerne en teskje rødsprit oppi.

Juleglede

Mange forbinder julegleder med blondegardiner og bestemødre. Det er litt urettferdig. Den nest eldste juleplantene vi har, har nemlig en interessant fortelling

Begonia socotra, som juleglede heter på "botanisk", vakte voldsom oppmerksomhet da direktøren ved den botaniske hagen i Edingburgh tok den hjem fra øya Socotra mellom Yemen og Somalia i Det indiske hav omkring 1880. Planten fikk øyeblikkelig A-kjendisstatus i blomsterverden fordi den blomstrer i desember.

I Europa kjente imidlertid gartnerne godt til andre begonia-arter fra før. Planten er beskrevet første gang i 1690 av munken Charles Plumier. Han ga den navn etter sin botanikkinteresserte sponsor Michel Bégon, da tilsynsmann på San Domingo og senere britisk guvernør i Canada.

Etter noen få tiårs krysningsarbeid med andre begoniaarter, kunne gartnere over hele Europa pøse ut millioner av julegleder til markedet. Den dag i dag er julegleden den tiende mest solgte inneplanten i Norge. En million selges hvert år. Det er ganske imponerende når den bare er i salg knapt en måned av året.

Alle begoniaer er sambu, det vil si at den har adskilte hann- og hunnblomster på samme plante. Frøene er blant verdens minste, med opp til 70 000 frø per gram.

Julegleder trives dårlig over 20 varmegrader. Den står lengst i blomst om den får lunkent og litt kalkholdig vann. Løs opp en vanlig kalktablett i kaldt springvann og la det stå et døgn i stuetemperatur.

Tørker planta ut, gidder den ikke blomstre mer, og julegleder uten blomst er ike akkurat noe vakkert skue. Men etter noen uker juleglede gir den seg uansett. Det er vanskelig å få den i blomst igjen. Noen ganger lykkes du ved å sette den litt kjølig og redusere vanning til tørstegrensen i en måneds tid, kappe den nesten ned, potte den om i større potte og la stuevarmen hjelpe den i gang igjen. Siden den er en kortdagsplante, trenger den en treukersperiode med 12 timers dag. Sett den i skapet. Håp på det beste.

Glemt i julestria

En gang var julerosen like kjent som julenissen. Så kom alle de andre juleblomstene.

Det er ganske logisk at desto mørkere og vinterdystert det blir ute, jo større blir behovet for vårlige minner innendørs. Den historiske begrunnelsen for hvorfor vi fyller hjemmene våre med blomstrende planter når mørketiden mørkner mest like rundt jul, er neppe mer komplisert. På 1800-tallet var julerosen folkets førstevalg. Det er ikke til å forundres over. Denne viltvoksende og eviggrønne stauden er viltvoksende i skogsbryn i lavereliggende strøk i Alpene og på Balkan, og følgelig helt gratis, og blomstrer naturlig fra desember til mars. Det gjør den også som staude i norske hager. Det er en ganske eneståede egenskap. Blomstene i seg selv er også ganske enestående.

Det som vanligvis betraktes som en blomst, er botaniske sett fargerike kronblader som vokser opp fra en krans av grønne begerblader. Julerosens hvite blomsterblader er egentlig hvitfargete begerblader. Kronbladene er omdannet til ørsmå, grønne nektarier eller nektarbeholdere som ved første øyekast ligner pollenbærere. Blomsten står svært lenge, og det er oftest enkelt å få planten til å blomstre igjen. Siden den naturlig trives i kalkrik jord, skal det sjeldent mer til enn å knuse et par kalktabletter i vannevannet en gang eller to. Planten har sin opprinnelse i fuktig skogbunn, og trives derfor ikke med å tørke ut. Men som med nesten alle planter, råtner også julerosen om røttene druknes i stående vann.

Julerosen heter Helleborus nigra på "botanisk". Nigra betyr "svart". En hardnakket legende forteller at blomsten opprinnelig var svart, men at den ble hvit natten da Jesus ble født. Det er selvfølgelig pølsevev. Den har fått etternavnet sitt fordi roten er svart, ikke blomsten. Roten ble brukt rå som middel mot munn- og klovesyke, og siden tørket og pulverisert som nysepulver for adelskapet i den tiden man trodde at hyppig nysing var nødvendig for å holde seg frisk. Det er selvfølgelig også pølsevev. Selv om det er godt å nyse, blir du neppe friskere av det. At julerosen inneholder giftstoffet helleborin, som i store mengder kan lamme sentralnervesystemet, kan kanskje forklare årsaken til plutselige dødsfall blant heftignysende mellomeuropeere og frådende kyr på 1800-tallet?

Omkring 1880 fikk julerosen sin første konkurrent. Innførselen av Begonia soccorta, bedre kjent som juleglede, fra Soccorta-øya ute i det indiske hav mellom Yemen og Somalia, rev julerosen ned fra vinterblomstenes Ti-på-topp-liste. Da julestjernen like etter raste inn i titusentalls fra Mexico, og siden azalea fra Alpene og Asia, glemte alle julerosen. Nå lever den et ganske stillfarent liv bakerst i enkelte gartneres og spesielt interessertes bevissthet.

Bedre julestjerne

Julestjerna
(Euphorbia pulcherrima)
Vi nordmenn er fullstendig julestjernehekta. I 2007 kjøpte vi mer enn seks millioner av julestjerner. Det gjør den til Norges suverent mest solgte potteplante. Med landets omlag to millioner husstander, betyr det tre stykker i alle hus. Det er nok kanskje ikke så enkelt fo stjerna inngår alltid i dekorasjoner og plantinger i store kjøpesentra, på flyplasser, restauranter, skoler, ja nær sagt over alt. Hvor det er blitt av alle sammen, vet kanskje bare julenissen? De fleste ender antagelig stjernetilværelsen som tynne, grønne og mer eller mindre bladløse stengler på komposten. Det burde være unødvendig:

Den gamle julestjernen din fra i fjor trenger 12–14 timer fullstendig mørke i seks–åtte uker for å rødme, så det er litt sent å komme i gang nå. Den du kjøper nå holder du unna trekk, gi den jevnt med vann og dropper gjødsel i julestria. Etter hvert vil den blomstre, om den ikke allerede var i gang da du kjøpte den. Blomstene er ikke de røde bladene. Det er høyblad. Blomsten er de små gule knoppene i senter over de røde bladene. Etter blomstring vil planta oftest kaste den røde drakta. Oppretthold vanningen da som om den var en helt vanlig stueplante.

I september neste år lar du den få mørkeskapbehandlingen, altså 12-14 timer i seks til åtte uker. Vann sparsomt. Når du setter den ut igjen, trenger den omlag en måne på å begynne å rødme.

Julestjerner rødmer natrulig ikke før de er voksne og gjerne et par meter høye. Det blir den raskt der den opprinnelig kommer fra; tropiske områder i Sør- og Mellom-Amerika. De nye du kjøper er sprøytet med hormonmidler for å rødme som barn. Midlene forsvinner. Plana er altså ikke giftig når du får den hjem. En eller annen sjel påsto for tiår siden at julestjerner i seg selv er giftige. Det er den ikke, men den smaker helt forferdelig.

Av og til synes jeg julestjerner holder litt for lenge. Jeg liker de røde best. Du får dem hvite, rosa, gule, spraglete, lilla og til og med blå med glitter. De siste er malt og sminket.

Hasjhus

De siste ukene har flere politikammere i Oslos nærkommuner avslørt femten marihuanaplantasjer. De er svært likt organisert: Man leier et hus, tetter igjen alle vinduer med aluminiumsfolie, monterer en haug av lysstoffrør, en avtrekksvifte eller tre og installerer et automatisk dryppvanningsanlegg. Så er det bare å så frø i store nok potter. Med en husleie på fire-fem tusen i måneden, og utsikter til noen kilo avling fra 400-500 planter, behøver du ikke å kunne mye om priser for å forstå at dette er god butikk. Det er ikke det. Det er en jævlig dårlig butikk.

Ettersom den ene plantasjen etter den andre er avslørt, stengt og innholdet antagelig brent, har mer eller mindre lattermilde journalister fra en del aviser og et par radiostasjoner ringt og spurt hva jeg mener, hvordan plantene dyrkes, om det virkelig er så enkelt og så videre. I tillegg strømmer det på med dustemailer fra privatpersoner. Jeg svarer det samme til alle, og ber pent nå om å få slippe unna med dette:

Jeg vil ikke ha noen mening om legalisering eller ikke. Den ene eller andre millionen av nordmenn som har prøvd cannabis, og opplevd hva stoffet kan føre med seg, utfyller den oppgaven langt bedre enn meg.

De marihuanaplantene som dyrkes i avsondrete plantasjer, stammer med stor grad av sikkerhet fra genmanipulert frø. Cannabis sativa er en av de mest manipulerte plantene vi har. Plantasjeplantene inneholder trolig 30-40 ganger så høyt innhold av det virksomme rusgivende stoffet THC (delta-9-tetra-hydro-cannabinol) som i naturlige planter. Vi har altså å gjøre med en lumsk dopbombe som kan slå vettet ut av skallen på den mest tjukkskalla. Å dyrke slikt kommersielt for siden å tjene penger på dritten, har jeg ingenting til overs for. Jeg liker ikke våpenfabrikker heller.

Cannabis er samtidig en skattet kulturplante som dyrkes i tonnevis på kommersielle cannabisplantasjer over hele verden. Fra denne arten cannabis utvinnes utrolig slitesterke tekstiler som brukes i alt fra flysetetrekk til klær. Planta vokser utrolig raskt og er svært lite utsatt for sykdommer. EUs landbruksprogram støtter en lang rekke dyrkingsforsøk. Den kunne utmerket vært satt i produksjon utendørs i Norge også, men det er forbudt fordi den til forveksling ligner den rusgivende cannabisplanta. Akkurat den logikken har jeg litt problemer med å forstå, men skjønner at det blir en utrolig slitsom oppgave for politifolk om de må vimse rundt i alskens cannabisåkere for å sjekke hvilke planter som virker og hvilke som er harmløse. Kan jeg slipper flere henvendelser om cannabis nå? Please.

www.motgift.no

Spir inne - ikke vent på våren. Hent den!

Trær og busker lærte tidlig at etter iskalde høstvinder kommer alltid en sommervarm uke eller tre før frosten biter seg skikkelig fast. Derfor lar de seg ikke lure til å sprette i gang igjen i hytt og pine. Har de først strippa bladverket og sovnet, går det ukevis før de gidder å glippe med knoppelokkene. Noen få busker som trollhassel, kan riktignok finne på å blomstre en solvarm januarhusvegg, men de aller fleste venter på riktig dagslysmengde og jordtemperatur før de strekker seg mot våren igjen.

Kapper du greinene frie fra rota, utelivet og dagslysmengden, og drasser dem med inn, spretter de forvirret til værs på et par dager bare for å oppdage at heisann! der ble vi lurt gitt, og visner på et par uker. Denne opplevelsen av vår inne, er verdt hvert sekund. Pell deg ut i hagen og klipp! Har du ikke hage, utstedes med dette amnesti til alle varsomme greintyverier. Tør du ikke, tar du med deg saksen ut i skauen. Bare vandaler knekker og river greiner av trær og busker, men pingler koseklipper med seg tre, søte små pusseluskegreiner. Ta et halvt tre og du får lov. I fjor februar spiret jeg en takhøy, armtykk eplegrein i stua. Da den blomstret som best, tenkte jeg; stakkars epletrær. Neste vinter blir dere sannelig snauklipte.

Har du først fått kvistene i hus og knoppene svulmer vårkåt yre, forlenger du forvårgleden med latterlig enkle tiltak: Grein-endene skal skråskjæres akkurat som du gjør med roser slik at snittet er omlag fem ganger så langt som greinen er tykk. Vasevannet skal være lunka og helt reint. Avkappa planterester i vasevannet råtner og dør. Gassen fra råtningsprosessen lokker blomstene til å tro at de også dør. Og så dør de. Skift vannet jevnlig, bruk gjerne småposer med bukettgjødsel, men en teskje klorin til hver liter vasevann er antagelig viktigere. Klorinet hindrer algevekst i vasevannet. Du ville heller ikke hatt algevekst rundt føttene.
Forsøk har vist at vaser av tinn og kobber frigjør ørlite grann metallrester i vasevannet. Det ødelegge også for algenes oppvekstvilkår.

Gullbusk eller forsythia som vi fleste kaller den, du vet den tidligste vårbusken med kaskader av gule blomster før bladene kommer fram, er en slager for ivrige innespirere. Alle frukttrærne funker like bra. Nesten ingen tenker på solbær og rips. Nyspira solbær dufter solbær og ripsgreiner kan finne på å blomstre. Det kan syrin også. Og hyll. Og pil og rogn og mye mer enn du noen gang har prøvd før. Jeg gjetter på alt. Løp ut og skjær inn våren