Skogskolen

Vel er jeg gartner, men mest er jeg en skogens mann. Det er derfra faget mitt henter meg inn igjen når jeg sporer av. Var det ikke Jens Stoltenberg som sa at han ikke går i skogen for å koble av, men for å koble på? Skog griper dypt i meg. Ingen skole er mer presis. Jeg gir farfar skylden. Han dro meg tidlig med til fjerne, sivomkransete tjern med meitestang etter abbor, nappet med seg sopp på turen og smakte på alt. – Giftig! spyttet han og stekte resten i smør og abbor på messigprimus. Jeg spiste i armkroken hans, snuste furukvae, vammel ull og snadderøyk, lærte å ligge stille og dypt i blomsterenger og følge biene mot himmelen, tygge gresstrå og lytte til skumringeventyr om hule eiketroll, oldgamle furukjemper, kongebjerk og rognebær og bjørn og elg og den gangen han tom for ammunisjon måtte kvele et skadeskutt rådyr. Jeg kjenner fortsatt hvor dypt det kom fra: – Det ble slutt med jakta da. Jeg tråkker ikke i hans fotspor når jeg vandrer nå. Jeg følger mine egne, i min skog i marka. Jeg flyttet hit som seksåring og har altså snart gått på tur her i femti år. Jeg kjenner trærne. Jeg kan gå meg vill, og likevel vite hvor jeg skal. Nærskogen har blitt granåker med årene og grenden jeg vokste opp forstad. Barndommens smale skogsstier breier seg nå ut over lyngen som barkdekkete skøyteskiautostradaer. Vinterstid snør ikke snøen, men brøler ut av galvaniserte snøkanoner som mest ligner forlatte, anorektiske metallelefanter sommerstid. Vinterfolket går kledd som om OL er like om svingen. Sommerfolket jogger bløtt på bark med grøftekanter fylt av næringsrik kompostsaft hvor skogsfremmede plantesamfunn spirer i hundre. Byen kryper innover og sprer seg, tenker jeg. Vi blir fler og vil ha mer. Jeg står i faglig spagat: Halve meg gledes over at så mange er ute så ofte. Resten rives av tanker om det virkelig er nødvendig å tilrettelegge så godt? Jeg finner ikke svar. Siden nærskogen ikke er skog lenger, går jeg dypere inn og langt lenger nå for tiden, helt inn dit granåkerne viker plass for lysåpne furumoer befolket av stumme trekjemper og vidstrakte myrlandskap hvor stålisen synger med bitende barfrostklang og fugler med sjeldne språk . Det passer meg bra. Jo eldre du blir, jo lenger bør du gå. Kanskje når jeg hundre kilometer før jeg fyller hundre?

Død allé

Jeg er litt treig, men så har jeg også runda femti, for det må være minst et halvt år siden, eller kanskje mer, at noen avlivet og felte almealleen på Bogstad i Oslo. Opprinnelig strakte kjempealleen seg helt fra vokterboligene t

il Peder Ankers Bogstad gods helt oppe ved campingplassen, der Ankerveien krysser Sørkedalsveien, og helt fram godset. Jeg aner ikke hvor mange trær Peder Anker fikk hentet opp fra Holland for å bygge alleen en gang sent på 1700-tallet, men det er, eller snarere var, snakk om adskillige hundre trær.
Jeg husker alléen som en kjempedigre tunell av knortete stammer og kraftige greiner, nærmest som troll med armer stikkende ut i til alle sider. Jeg husker morgensollyset som drysset gjennom trekronene på morgene på vei til badestranda på sykkel, og jeg husker jeg hutret meg hjemover igjen med gulnende sol på skrå over golfbanen. Og jeg husker hvor trangt det var. Møtte du bussen på vei tilbake fra Skansebakken, ventet du høflig på toppen ved campingen til den hadde passert, og vinket tilbake til takknemmelige bussjåfører. Og du ristet på hodet over sjåfører som ikke ga seg på tørre møkka, trengte seg fram og knakk bilspeil og rispa opp lakken mot almestammene fordi de absolutt måtte komme først fram til badestranda eller skiløypa eller Wyller, som om stedene ville forsvinne om de ikke skyndte seg fram. Men nå er alléen altså død. Det var nok et barmhjertighetsdrap.
Almealleen ble angrepet av almesyke for minst ti år siden. Siden ingen grep fatt i sykdomsangrepet og søkte løsninger, verken den gangen eller siden, spredte sykdommen seg fra tre til tre til tre, og det var det. Nå står bare tørre stubber igjen. Og det er akkurat like trangt om plassen som før.

Diskret stripper

Eviggrønne trær er av plast. Alle andre kler seg nakne.

Du er lurt. Skoleverket, mediene, kirken og til og med selveste julenissen har holdt renkespillet gående i århundrer. Gran, furu og einer er ikke eviggrønne. De slipper nålene de som alle andre treslag slipper bladene. De stripper bare litt mer diskret, og litt sjeldnere enn de andre.

Grantrær høyt til fjells på kuldegrensen av hva det tåler, kler svært ugjerne av seg der, og hvem ville ikke gjort det samme? Enkelte høyfjellsgraner holder på nålene i tjuefem år, mens hos laverevoksende trær skjer omkledningen tre-fire ganger så hyppig. Hvert år fornyes baret i skuddspissene. Et voksent grantre bærer følgelig mer eller mindre konstante mengder bar. Om grana ikke hadde sluppen nålene, ville granskogen sett utrolig utfrika og bustete ut, ikke sant?
Furu er mer slepphendt med nålene, og holder sjeldent på klesdrakten mer enn 3-4 år, nærmest uansett hvor det bor.

Begge treslagene, slik det er med alle bartrær, tilhører gruppen koniferer, en tidlig utviklet og mer primitiv gjeng trær enn løvtrærne. De aller fleste koniferer strever voldsomt i forurenset klima. Derfor finner du stadig færre av dem i byer. Det er ikke så vanskelig å forstå: Alle trær puster med bladene. Siden koniferer holder på dem i årevis blir de skikkelig innsausa og gjengrodd av byluftas møkk. Andre trær slipper unna hver høst. De bartrærne mange tror er bartrær i byparker, er oftest lerk, men det er et sært treslag som verken er bartre eller løvtre.

Til den evig grønne konifergjengen, eller nåletregjengen, som altså ikke er det minste evig grønn, finner du også en svær gruppe med akkurat like lite eviggrønne blader. De aller fleste er dårlig egnet i norsk, kaldt klima, men hører veldig godt hjemme i skarrende deler av landet. Felles for de fleste planter med vintergrønt bladverk er dessverre sviskader i vårsola. Slikt oppstår oftest som følge av at plantene har hue i sommervarm vårsol og beina i vinterkald tele. Nåletrærne klarer seg utmerket. Vårsola får ikke steketak i overflaten av de tynne barnålene, men det gjør den på bredere og tjukkere nåler. Det er nok det som er årsaken til at eksempelvis tuja fant ut at det ikke var så smart å vandre opp hit til nord av seg selv.

Spill levende fossil

En gang i fortiden dekket treslaget Ginkgo biloba hele kloden. Planteetende dinosaurene fråtset i det saftige bladverket og gumlet fruktene til dessert. Men så stakk Ginkgo av - til Kina. Nå er treet på full fart tilbake, både stein dødt i pilleesker på helsekostforrretninger og spill levende i potter i mange hagesentra.

Det er funnet fossiler av Ginkgo biloba på alle kontineter. Selv på Svalbard er det funnet hundre millioner år gamle avtrykk av treet i lag fra kritt- og kvartiærtiden. Sammenligner man dagens Ginkgo med fossiler av treet, tyder mye på at treslaget ikke har forandret seg det døyt på et par hundre millioner år. Treet, som på den botaniske evulosjonsstigen står mutters aleine midt i mellom bartre og løvtre, har levd på kloden i omlag 230 millioner år, altså 225 millioner år mer enn oss.

Omtrent samtidig som menneskeapen spredde seg i foruroligende fart og forandret seg ettertrykkelig, trakk Ginkgo seg stille tilbake til avsides dalfører i Chikiang-provinsen i østlige Kina og i den vestlige provinsen Szewahn. Ginkgobestand der er trolig de eneste rettlinjede levninger etter klodens kolossale forhistoriske ginkgoskoger.

Den første kjente opptegnelsen av ginkgo stammer fra en ukjent kinesisk forfatter. Han kaller treet Yin-kou-tsu, som i norsk oversettelse skal være "sølvnøttre" etter fruktens farge. Kinesiske buddhistprester tok med seg småtrær til Japan der munkene adoptert navnet - Yin-kyo. Med tiden kom treet til å prege inngangspartiene ved buddisttemplene, derav det norske navnet tempeltre.

Den første europeer som så treet i levende live var antagelig den hollandske legen og botanikeren E. Kämpfer på oppdrag i Japan i 1690 for det hollandske østindiske kompani. I 1730 kom det første levende eksemplaret av Ginkgo biloba til Europa, nærmere bestemt til den botaniske hagen i Utrecht i Holland. Der står det fortsatt i god vekst. Tjuefem år seinere hentet Kew Garden sitt første Ginkgo biloba. Det treet spirer også ivrig der den dag i dag. Tredve år senere, i 1784, gjenerobret de første eksemplarene av G. biloba det amerikanske kontinent, nærmere bestemt i Philadelphia i USA.

Ytterligere hundre år senere, omkring 1890, plantet gartnerne i Botanisk hage i Oslo det første G. biloba på norsk jord. Eksemplaret er visstnok blitt det største i Norden. Det finnes også et velvoksent G. biloba i borggården bak det kongelige slott. Hist og her finnes velvoksne eksemplarer i norske hager.

På 1950-tallet fikk Ginkgo biloba sin virkelige rennessanse, ikke i hagene, men i pilleeskene. Mer eller mindre seriøse forskere hevdet på bakgrunn av mildest talt varierende dokumentasjoner at doser på opptil 200 mg per dag av uttrekk fra bladverket forhindret depresjoner, økte blodsirkulasjonen, forbedret potensen og endog kunne kurrere Alzheimer i tidlige stadier. Etterhvert fant andre aktører ut at Ginkgo reduserte øresus for tinnituspasieter, forbedret hukommelsen og immunforsvaret. Kort sagt; Ginkgo biloba ble raskt den store helsekostslageren og nådde milliarder i omsetning. Senere forskning har påvist at et par-tre ginkgopiller ikker virker bedre enn en sjokoladebit eller fem. Andre har påpekt mulige sammenhenger mellom hjerte-/karsykdommer ved overdrevent inntak av ginkgopiller.

Ginkgo biloba det eneste av sitt slag på kloden. Derfor har det ingen naturlige fiender og holder seg friskt. Samtidig knasker det nærmest i seg all verdens forurening. Jeg har funnet virile eksemplarer plantet i betongfortau på Manhattan. Treet tåler salt og langt mer frost enn det mange hevder. Det finnes med andre ord få grunner til ikke å prøve ut Ginkgo biloba i norske hager.

Sjekk flere Ginkgo-saker i Dagbladet

Når ble eik norsk?

Det vokste ikke annet enn isroser i Norge for ti tusen år siden. Det meste var dekket av is. Betyr ikke det at alt som vokser her nå er innvandrere?


Jeg er en kløpper til å lese avisnotiser. Jeg finner mye godt fagstoff der. Gartnergreier når sjeldent forsidene. Når brølte VG "Alm drept av øks" mot deg med krigstyper sist? Det måtte en mordersnegle til for å komme så langt uten at sneglene fortjente det. Brunsneglehagemordersommersesongen ble akkurat så udramatisk som de fleste av oss som surrer med hager og parker som fag forventet. Så jeg holder meg til notisene. Det er der jeg finner overraskelsene.

Forleden fant jeg en ganske lang notis i Dagbladet. Jeg glemte å rive den ut som jeg pleier, men jeg husker den ganske godt: Et skip angrepet av horder av kakerlakker søkte nødhavn på Færøyene. Mannskapet holdt på å tørne av alle udyra. Myndighetene klarte å avverge landgang. En innvandring av kakerlakker på Færøyene ville vært en katastrofe for øya. Udyret finnes ikke der fra før. Så varmt som det er blitt på øya de siste årene, og så tilpassingsdyktige som de altetende kakerlakkene er, ville de utvilsomt formert seg raskt og infisert hus og bygninger, og sikkert forstyrret Færøyenes fauna. Færøyfolket har opplevd noe lignende før. For ni år sida kom det en annet skip til øya. Med lasten fulgte det veps. Insektet fantes ikke på Færøyene fra før. I dag er det til alles fortvilelse veps over alt. De forstyrrer Færøyenes fauna.

Det var da det slo meg. Vi har veps. Den er en del av vår hverdag, og i år var det visstnok spesielt mange av dem om jeg skal tro sommerens mange vepsenotiser. Men er veps norsk? Har ikke den vandret, eller snarere svermet inn her til lands en gang i tida? Det var jo bare is her for titusen år sida. Og hvis veps ikke er norsk, hva er det av natur som vi omgir oss med som egentlig er norsk? Furu er ikke norsk. Den har sannsynligvis vandret hit fra Spania, eller kanskje Sibir. Bjerk? Ikke tale om! Treslaget har også vandret hit sørfra Europa et sted, endret seg med vekstbetingelsene her, krysset seg med et par andre avarter og endt som godt tilpasset vårt klima fra syd til nord. Men når ble bjerk egentlig norsk? April 1940? Når blir roser norske? Eller rododendron? Eller for den saks skyld; hvor lenge skal det være varmt nok i Norge før palmene som da kanskje står planta på Karl Johan er norske? Svaret er selvfølgelig åpenbart: Ingenting som vokser og gror i Norge er norske, akkurat på samme måte som at elg, torsk, ørn og maur heller ikke er norske. Ved nærmere ettertanke er kanskje heller ikke nordmenn egentlig norske. Vi har blitt det.

Norske naturvernmyndighetene har øyensynelig tenkt ut et svar på spørsmålet når en innvandret plante, insekt, bløtdyr eller krabbe blir norsk. Myndighetene har jo utviklet en rødliste over uønska innvandra arter i norsk fauna. Jeg mener å huske at lupin, spisslønn og skogskjegg sto på lista, sammen med kongekrabbe, brunsnegle og noe flere. Om ingen hadde utarbeida lista, ville disse artene med sikkerhet, som alt annet som bor her i Norge, etter hvert blitt norske. De ville tilpassa seg, kanskje utkonkurrert noen andre for å få god plass til seg selv en stund, og antagelig møtt motstand fra andre arter igjen som ville avgrenset utbredelsen. Det er slik naturens gang er. Akkurat som kultur er ikke natur en statisk størrelse, men vedvarende endring. Noe kommer og noe forsvinner.

Kampen mot innvandring av planter og insekter er like formålsløs som Don Quixotes, og desto varmere klima blir desto flere nye innvandrere får vi. Det er arter som beveger seg, eller snarere som blir beveget raskest, vi møter først. Nye snegler, marihøner, biller, veps, nematoder, sopp, lopper, midd og kakerlakker med land- og sjøtransportert ferskvareimport som planter. Frø fra mer eller mindre eksotiske arter av busker og trær spres langsommere med vind og fugler fra naboland eller fra parker og hager de står plantet. Treslag og busker som hagtorn, kirsebær, mispel, kornell, roser og alperips spirer fritt langt milevis inn i marka. Jeg har funnet varmekjær eik langt opp i dalsidene lenger nord. Det er ikke så kaldt der lenger. Det kommer til å vandre mange flere inn hit. Det er bare sånn det er, og slik det alltid har vært.

Hipp høst hurra

(Fra og med i dag av, vil du finne en nye hagesak hver eneste morgen på hagesenter.no. God, grønn frokost og heia deg :-)

(En av høstene mest lekne hageplanter, Sakalinbeinved (Euonymus planipes) FOTO: 2r

Høsten sniker seg like rundt hagehjørnene, klar til å fyre av bladfyrverkerier over hodene på oss. Planter som ikke eksploderer, har allerede hengt på seg alskens dingeldangel og fjas av fargerike frø, kapsler, frukter, nyper og bær. Hager flest står nå trippende klare til årets siste hagefest; høstkarnevallet.

Hvorfor plantene spjåker seg ut med alt dingeldangelet, er enkelt å forstå: Fruktene, bærene, nøttene, nyper og kapsler, enten de er spiselige eller ikke, er resultater av plantenes vårlige, hektiske seksualliv. De elleville bladfargene er det litt vanskeligere å forstå. Hvorfor i all verden strever plantene med den sminkejobben like før de skal legge seg for vinteren? Kunne de ikke bare ha strippet seg nakne og gått og lagt seg uten noe mer spetakkel? Svaret er enkelt; de er på nachtspiel!

Vi oppfatter blader som grønne fordi klorofyllet, stoffet plantene bruker til å drikke sollys, slurper i seg alle andre synlige farger fra sollyset enn nettopp grønt. Med sommersola høyt på himmelen, fråtser altså plantene i nesten hele sollysspekteret, og særlig i det blå.

Høstsola ligger lavt i horisonten. Sollyset blir rødere. Med kortere, kaldere dager blir plantene desperate etter mer lys å drikke. Derfor skifter mange farger, dropper klorofylldrikkecellene og super i seg de aller siste gulrøde sollysrestene med andre celler. Før lysfesten definitivt tar slutt er hver minste livgivende lysdråpe utnyttet og næringen fra bladene trukket tilbake til greiner, stamme og rot. Det er mye enklere for plantene å hente maten slik, enn å plukke den opp med røttene til våren fra råtnende blader på bakken.

Plantenes skrikende høstfarger skremmer også vekk flygende skadedyr på leit etter steder å overvintre eller legge egg. Høstfargefyrverkeriet er uten tvil hagens andre store klimaks. Det er all grunn til å leke med det også.

Ta fagbrev som hagefrisør

Finn fram saks og sag. Hagen venter på deg

Det er enklere å se hvilke greiner som bør bort og hvilke som skal stå nå når trærne er nudister, men for eldre trærs vedkommende spiller årstiden mindre rolle. Grunnen til at vi gartnere i århundrer hardnakket har hevdet at beskjæring er vinterarbeid, er at vi ikke har så mye annet å gjøre på denne tiden. Du kan i prinsippet beskjære det meste når som helst, bare du holder deg unna i ukene før plantene sovner på høsten, og akkurat i det de står opp og spirer om våren.



Hvor?
Det er utrolig enkelt å lære hvor på greinen du skal skjære: Det skal stå igjen en greintapp akkurat så stor at du ikke klarer å henge opp jakkehempen på den. En greinknagg er altså like feil som greiner skåret av helt inntil stamme eller hovedgrein.

Med hva?
Beskjæringsutstyr skal være tilpasset jobben. Ikke bruk snekkersag og rustent saksesøppel. En proff greinsag koster et par hundrelapper. En god håndsaks bør koste dobbelt så mye.

Hva?
Du beskjærer at tre årsaker: Utforming, sikkerhet og sunnhet.
Formen på treet kan være hva som helst, bare du holder fast ved den idéen du begynte med. Trær er langsomme saker og bytter ikke mening i løpet av natta.
Beskjæring for sikkerhets skyld kan ses fra to sider; din og treets. I tungt regnvær øker vekten av en grein med klissvått bladverk til mer enn det dobbelte. Detter greinen over bilen til naboen, blir hun sur. Knekker greinen og river med seg stammebarken helt til bakken, blir treet rasende.
Beskjæring for sunnhetens skyld, tar nøkternt utgangspunkt i hva som er bra for et tre. Noe særlig vanskeligere er det ikke.

Fjern farlige
I motsetning til hva de fleste tror, blir greinfester sterkere desto mer vinkelrett greinene gror ut fra stamme eller hovedgren. Det sier seg egentlig selv. Du blir også inmari sterk i arm og skulder om du står i timesvis med armene rett ut til siden.
Jo åpnere eller smalere festevinkel greinen har til stammen, desto lettere har den for å revne av. Ta dem vekk før de kommer så langt, og fjern samtidig alle greiner med store barkskader og sår. I store trær bør du om det er trygt vurdere å la døde og tørre greiner være. De er boplasser for tusentalls insekter som tiltrekker seg mer fugleliv.

Sunne trær
Ta nå ut alle greiner som vokser inn i kronen. Greiner skal vokse utover mot lyset. Det er mye morsommere å blomstre og sette frukt der. Fjern samtidig topper som konkurrerer om å være sjef. Trær trives best med at det ikke er mange som konkurrerer om å lede an. Avslutt beskjæringen med å ta vekk alle greiner som ligger på hverandre, eller som vil gjøre det når de tynges ned av frukt eller bladverk. Greiner skal i motsetning til oss mennesker ikke kline med hverandre. Det brekker de av. Det gjør sjeldent vi av slikt.

Kirsebær

Bæret, som jo egentlig er en steinfrukt med botanisk navn Prunus cerasus, er en nær slektning av plomme, fersken og andre steinfrukter. Uttrykket «Høyt henger de, og sure er de» stammer trolig fra en skuffet kirsebærtyv. Det er ingen tvil om at kirsebærene aldri når konfektnivået til fetteren morell. Steinfruktene er imidlertid svært godt egnet til videreforedling. Kirsebærvin er en slager mange av oss prøvde litt for mye av i Danmark i ungdommen. Treslaget tåler mye og trives godt som gatetre i byer. I japanske hager brukes sterile kirsebærtrær i alle umulige vokseformer. Om du noen gang får sjansen til å dra dit, får du ikke lov til å dra uten meg til andre tidspunkter enn blomstringstiden i mars.



Sortsanbefaling:
Spiseklare i august: `Fanal´, `Hardanger´, `Stevnsbær´. `Maibær´ (krysning mellom morell og kirsebær), (`Hardanger´ krever `Fanal´ som pollensort. De andre klarer seg selv).
Første gang nevnt i Norge: 1768, Trondheim
Vanskelighetsgrad: Latterlig enkelt
Planting: Best før oktober
Plantedybde: 1/10 høyere enn pottehøyden i eksisterende jord oppspritet med et par never av en eller annen form for naturgjødsel
Krav til vokseplass ute: Solrikt sted med jevn tilførsel av vann og næring. Unngå leirjord og steder med stående vann

Drift: Omsorgsfull, men bestemt beskjæring første fem leveår mot ønsket vokseform
Innhøsting: Avhenger av sort
Modningstid: Avhengig av størrelsen du kjøper, men raskere enn epler
Særlige forhold: Mange kirsebærsorter er svært utsatt for soppsykdommer. Hold deg langt unna dem.

Hentet fra boka "Late kjøkkenhager", Kagge 2006

Ikke piss

Året etter muren falt, ble jeg invitert på trepleiekongress til Berlin. Verten var Berlin Pflanzenschutzamt, eller altså Etaten for beskyttelse av Berlins planter. Tenke seg til. En egen kommunal etat bare for planter! Her til lands har byer knapt råd til parkvesener, og de få du finner har knapt penger til å slipe ljåen de aller nådigst fikk lov til å kjøpe sommeren 1953. Egen etat for planter! Tema trepleie. Berlin. Det er klart du hiver deg rundt og drar.

Jeg ringte først og spurte om noen kunne drasse meg litt ekstra rundt, og særlig i øst. Mitt tyske språknivå er tross noen knappe måneders slurv på ungdomsskolen ikke så aller verst. Mitt triks ligger i å glemme all gramatikkangst for den er det nok av, og siden fortyske norske ord når jeg står fast. Resultatet blir et kraftig kaudervelsk tysklæreren min ville druknet seg i graven sin over, med setninger som: – Ich denke für exempel warum die baume in Ost-Berlin sind als frisch und gut als in West, trotz dem grosse exosproblemen von die überalles Trabantmotorkraftwagener werden bleiben zu sein. Jeg hiver nemlig alltid på noen småverb til tilslutt for sikkerhets skyld, for er ikke det det spesielle ved tysk språk? Min grønne kollega skjønte åpenbart hva jeg ville, og lovet meg sporenstreks en guidet tur i Øst-Berlin for å studere trekvaliteter.

Jeg ble henta på Tempelhof, nærmest stappa inn i min grønne verts særdeles velholdte, dog aldrende, knøttete kommunegrå pickup av ubestemmelig merke, og så var vi i gang. Mens han overholdt knapt en eneste allment akseptert trafikkregel, og snakket så vidt litt fortere enn han kjørte, øste han ut informasjon. Han stoppet bilen midt i gata, lente seg over meg, pekte på gatetrær, raste inn på gangstier i parker, spratt ut av bilen, pekte, gestikulerte med skravelen på full gass i førstegir, nærmest skrensa inn på sykkelstier og gjennom trange smug. Det er mange trær i Berlin. Ordene fosset, raste, øste, nei, de stormet ut av ham. Og alt selvfølgelig på tysk.

Jeg skjønte omtrent en tredjedel av ordflommen, men med en så kraftig orddose, var tredjedelen nok for å konkludere: Gate- og parktrærne i Øst-Berlin har langt bedre helse enn i vest fordi østparkvesenet ikke tok seg råd til årlig trebeskjæring. I vest fikk trærne gjennomgå med saks og sag hver vår. Trær trives best med å stå mest mulig i fred. Det er jo det trær kan best: Stå stille, vokse og tilpasse seg. Siden har jeg også vegret meg også for å beskjære for mye. Dessuten fikk jeg meg en faglig overraskelse: Alle trær på gatehjørner både i øst og vest er mye dårligere enn andre gatetrær. Årsaken er hundepiss. Når eierne stopper ved veikrysset, slipper særlig hannbikkjer alltid en skvett. Urin er gift for trær. Det er mange bikkjer i byer. Stakkars trær.

Spir inne - ikke vent på våren. Hent den!

Trær og busker lærte tidlig at etter iskalde høstvinder kommer alltid en sommervarm uke eller tre før frosten biter seg skikkelig fast. Derfor lar de seg ikke lure til å sprette i gang igjen i hytt og pine. Har de først strippa bladverket og sovnet, går det ukevis før de gidder å glippe med knoppelokkene. Noen få busker som trollhassel, kan riktignok finne på å blomstre en solvarm januarhusvegg, men de aller fleste venter på riktig dagslysmengde og jordtemperatur før de strekker seg mot våren igjen.

Kapper du greinene frie fra rota, utelivet og dagslysmengden, og drasser dem med inn, spretter de forvirret til værs på et par dager bare for å oppdage at heisann! der ble vi lurt gitt, og visner på et par uker. Denne opplevelsen av vår inne, er verdt hvert sekund. Pell deg ut i hagen og klipp! Har du ikke hage, utstedes med dette amnesti til alle varsomme greintyverier. Tør du ikke, tar du med deg saksen ut i skauen. Bare vandaler knekker og river greiner av trær og busker, men pingler koseklipper med seg tre, søte små pusseluskegreiner. Ta et halvt tre og du får lov. I fjor februar spiret jeg en takhøy, armtykk eplegrein i stua. Da den blomstret som best, tenkte jeg; stakkars epletrær. Neste vinter blir dere sannelig snauklipte.

Har du først fått kvistene i hus og knoppene svulmer vårkåt yre, forlenger du forvårgleden med latterlig enkle tiltak: Grein-endene skal skråskjæres akkurat som du gjør med roser slik at snittet er omlag fem ganger så langt som greinen er tykk. Vasevannet skal være lunka og helt reint. Avkappa planterester i vasevannet råtner og dør. Gassen fra råtningsprosessen lokker blomstene til å tro at de også dør. Og så dør de. Skift vannet jevnlig, bruk gjerne småposer med bukettgjødsel, men en teskje klorin til hver liter vasevann er antagelig viktigere. Klorinet hindrer algevekst i vasevannet. Du ville heller ikke hatt algevekst rundt føttene.
Forsøk har vist at vaser av tinn og kobber frigjør ørlite grann metallrester i vasevannet. Det ødelegge også for algenes oppvekstvilkår.

Gullbusk eller forsythia som vi fleste kaller den, du vet den tidligste vårbusken med kaskader av gule blomster før bladene kommer fram, er en slager for ivrige innespirere. Alle frukttrærne funker like bra. Nesten ingen tenker på solbær og rips. Nyspira solbær dufter solbær og ripsgreiner kan finne på å blomstre. Det kan syrin også. Og hyll. Og pil og rogn og mye mer enn du noen gang har prøvd før. Jeg gjetter på alt. Løp ut og skjær inn våren